Et fellesskap av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål

Å tilhøre den store, verdensvide kristne familien er en av velsignelsene med å være kristen.

Men hvor rart blir det ikke da, hvis vi ikke har kontakt med medlemmene i denne familien? Hvor fattige blir vi ikke, hvis vi isolerer oss i etnisk norske menigheter, uten å inkludere kristne brødre og søstre fra andre kanter av verden?

«Tenk hvor mye mer spennende og utfordrende forkynnelse vi kan få i menighetene, dersom vi slipper kristne migranter til på prekestolen?»

Utfordringen kommer fra Espen Topland, rådgiver i Det Norske Misjonsselskap (NMS), i et debattinnlegg i Vårt Land forrige uke.

Topland var en av talerne på Link-konferansen, som ble arrangert av Norme (Norsk Råd for Misjon og Evangelisering) i Oslo rett før valget. Kanskje druknet noe av budskapet fra konferansen i valginnspurten.

Når stemmene nå er talt opp og det er klart at landet får ny regjering, kan det være grunn er det til å hente frem igjen budskapet fra Link og grunne på hva vi kan lære.

At kristne med annen kulturell bakgrunn kan ha problemer med å finne seg til rette i norske menigheter, ble blant annet bekreftet av Shalome Croos fra Det norske baptistsamfunn. Foreldrene er fra Sri Lanka. Selv har hun vokst opp i Norge.

«Mange andregenerasjons migranter er vant til å være i flerkulturelle settinger i det daglige, uten at man tenker over det. Utfordringer ligger i at norske menigheter ikke gjenspeiler samfunnet og at det derfor kan være vanskelig å finne sin plass der», sier Croos til Dagen.

Hun frykter at en generasjon kan gå tapt om ikke menighetene er rustet til å ta imot migranter.

Andregenerasjons migranter ønsker å finne det samme flerkulturelle mangfoldet i menighetene, som de ser ellers i samfunnet. Slik er det dessverre altfor sjelden. Etniske nordmenn holder seg gjerne for seg selv, mens migrantene danner egne menigheter. Det er på mange måter et tap for begge parter.

Baptistsamfunnet er blant dem som har kommet langt med å integrere migranter, og da særlig innvandrere med burmesisk bakgrunn. Her kan andre kirkesamfunn ha mye å lære.

Den norske kirke har på sin side erkjent at de ikke er gode nok på integrering og har nylig vedtatt å satse på integrering av kristne migranter.

Espen Topland understreker at Dnk i så fall må jobbe både med strukturer og relasjoner.

Nettopp når det gjelder fellesskap og relasjoner har migrantene mye å tilføre etniske nordmenn.

Kirken må etablere strukturer som gir migranter innflytelse og muligheter til å tjene med nådegavene sine. Og enkeltmennesker med migrantbakgrunn må inkluderes i menighetens små og store fellesskap.

Nettopp når det gjelder fellesskap har migrantene mye å tilføre etniske nordmenn. De er ofte svært sterke på relasjoner, slik at kirkefamilien oppleves som en utvidet familie. Ikke bare i teorien, men der livet leves i hverdagen.

Gabriel Stephen, som er stipendiat ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT), viser i et intervju med KPK til hvordan Bibelen i Åpenbaringen 7,9 beskriver en himmel der folk av «alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» står foran tronen og Lammet.

«Hvis himmelen skal være multietnisk og multikulturell, bør ikke kirken i dag praktisere denne virkeligheten?» spør han.

Det er så sant som det er sagt. Det er dette vi må strekke oss mot. Den samme lengselen som driver oss som misjonsfolk til å nå alle folkeslag med evangeliet om Jesus Kristus, skulle drive oss til å inkludere folkeslagene i menighetene våre.