EXIT: Erna Solberg sitter på statsministerens plass i Stortinget for siste gang. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Ernas ettermæle

Hva vil historiebøkene si om Erna Solbergs åtte år ved makten?

Allerede i forrige uke begynte Erna Solberg så smått å pakke ned kontoret sitt. Den jobben bør hun snart være ferdig med. For hennes dager som statsminister er talte. I dag er det den aller siste.

En åtte år lang statsministerperiode er naturligvis full av saker som har skapt brudulje. Politiske kommentatorer har snakket på inn- og utpust om kriser og problemer, seire og nederlag, forhandlinger og sammenbrudd. Mange av disse sakene som virket store da de oppstod, er allerede glemt. Hvem husker for eksempel den tilsynelatende dramatiske krangelen om plastposeavgiften under budsjettforhandlingene høsten 2014?

Men hva om vi prøver å zoome litt ut? Se et litt større bilde? La oss forsøke å forestille oss hva fremtidens historiebøker vil skrive om Erna Solbergs regjeringstid. La oss gjøre et forsøk på å spå hva fremtidens historiebokforfattere vil prioritere.

Når det meste er glemt, tror vi det spesielt vil være to ting ettertiden vil huske Erna Solberg for. Det første er hennes rolle som alliansebygger på borgerlig side. Hun klarte det ingen andre i norsk politikk har maktet før, å samle hele den ikke-sosialistiske siden i politikken fra KrF til Fremskrittspartiet.

Før Erna Solberg var det ingen Høyre-leder som virkelig hadde klart å få samarbeidet med Frp til å fungere, ikke for egen del heller. På 80-tallet var Kåre Willoch og Carl I. Hagen som hund og katt. Og forholdet mellom Jan Petersen og samme Hagen, var ikke akkurat hjertelig det heller, verken på 90- eller 2000-tallet.

Men Erna Solberg og Siv Jensen, de fant etter hvert tonen. Etter den borgerlige valgseieren i 2013 var det imidlertid ikke mulig å få alle de fire partiene til å sitte i samme regjering. Derfor dannet Høyre og Frp regjering sammen bare de to, også det en historisk konstellasjon som hadde virket ganske utenkelig bare få år tidligere.

Og med to-partisamarbeidet som utgangspunkt jobbet Erna Solberg iherdig videre mot det som var hennes førstevalg, en regjering bestående av alle de fire ikke-sosialistiske partiene. Og hun lot seg ikke påvirke av hyppige stemningsskifter partiene imellom.

Uansett hvor mye sentrumspartiene og Frp kjeftet på hverandre i mediene, så holdt statsministeren hodet kaldt. Hun fortsatte å gjenta mantraet om at Høyre ønsket et bredest mulig borgerlig samarbeid og at hun trodde at det var oppnåelig.

Etter fire år var Venstre klar til å gå inn i regjeringen. Men med KrF var det verre. I 2018 kunne faktisk Knut Arild Hareides parti velte hele regjeringsprosjektet til Erna Solberg. Partilederen pekte på Jonas Gahr Støre som statsminister og ville ha med seg KrF inn i regjering med ham nå. Med en gang.

Erna Solberg overlevde den stormen også. Og hennes egen rolle i KrFs veivalg er etter vår mening undervurdert. Støtten som hun gav til Kjell Ingolf Ropstads prosjekt, forsøket på å komme KrF i møte i abortpolitikken, var et stjerneeksempel på godt politisk handverk. Det var små marginer som avgjorde på KrFs ekstraordinære landsmøte den gangen. Solbergs inngripen kan meget vel ha vært utslagsgivende.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Etter blå sides seier i KrF-striden kunne hun i hvert fall fortsette som statsminister. Og samtidig fikk hun til slutt den fire-partiregjeringen hun ønsket seg, selv om den bare varte i ett år.

Erna Solberg klarte det ingen andre i norsk politikk har maktet før henne.

De som i fremtiden skal omtale Erna Solbergs statsministerperiode, kommer heller ikke unna den største utfordringen av dem alle, korona-pandemien. For hennes regjering loset landet velberget gjennom en av de verste krisene vi har opplevd siden krigen.

Vi mener at Erna Solberg håndterte pandemien på en nærmest sensasjonell god måte. Folkehelse-suksessen gav ikke uttelling i valget nå i høst, men det kan den meget vel gjøre når historien skal skrives. For denne krisen kom Norge svært godt ut av, nærmest uansett hvilket annet land man sammenligner med. Vi behøver ikke gå lenger enn til vårt naboland Sverige for å finne en nasjon med ti ganger så mange døde som Norge korrigert for folketallet.

Det politiske håndverket som ble utøvd mens krisen stod på, er rett og slett imponerende. Solbergs korona-håndtering var preget av ydmykhet og transparens. Slik skapte man tillit i befolkningen og oppslutning om myndighetenes inngripende tiltak. Det er en stor politisk prestasjon som vi spår vil stå seg også overfor fremtidige historikeres dom.

Men kanskje er det uansett for tidlig å sette punktum for Erna Solbergs statsministergjerning? For hun kan jo i teorien komme tilbake som regjeringssjef. I hvert fall holder selv hun døren på gløtt for at hun fortsatt er Høyres leder neste gang det er stortingsvalg.

Skjønt det tviler vi på.