Erna er ingen Churchill
Nils-Petter Enstad
Vebjørn Selbekk synes norske velgere er utakknemlige som ikke gir regjeringen i sin alminnelighet og statsministeren i særdeleshet bedre «betalt» i meningsmålingene for det han kaller «god korona-håndtering» og for å ha «loset landet velberget gjennom en av de verste krisene vi har opplevd siden krigen».
Konklusjonen hans er at «det har norske velgere tilsynelatende allerede glemt».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg har nok større tillit til velgernes hukommelse og deres sunne vurderingsevne enn det Vebjørn Selbekk har, eller i hvert fall gir uttrykk for.
Hans påstand om at Solbergs mindretallsregjering «gjennomførte en nesten sensasjonell god håndtering av koronapandemien» er bare egnet til oppgitt hoderysting.
Hva har vært så «sensasjonelt» godt ved denne håndteringen?
Det første regjeringen la fram av politiske signaler, var et lovforslag der den ba om så vide fullmakter at man måtte tilbake til debatten om unntakslovene på 1950-tallet for å finne noe tilsvarende.
Dette var mens den kalde krigen var på det aller kaldeste, og selv ikke en regjering med et behagelig flertall i Stortinget klarte å få den gjennom i nasjonalforsamlingen. Det klarte da heller ikke regjeringen Solberg; noe man skal være Stortinget takknemlig for.
Når så Selbekk skriver at bekjempelsen av pandemien «har hele tiden vært basert på råd fra kompetente fagmyndigheter», bedriver han selvfølgeligheter.
Det gjør han også når han minner om at «den norske regjeringen ga aldri fra seg det klare politiske ansvaret de hadde». Det hadde den da heller ikke anledning til. En regjering som gir fra seg det politiske ansvaret i en slik situasjon verken er eller kan kalle seg en regjering. Da har den gått av.
Nettopp fordi regjeringen i så stor grad har stolt på de faglige vurderingene, er det ingen grunn til å tro at pandemihåndteringen ville vært nevneverdig annerledes om en annen regjering hadde hatt ansvaret for den.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Å sammenligne Erna Solberg med Winston Churchill er både historieløst og pinlig.
Å sammenligne Erna Solberg med Winston Churchill er både historieløst og pinlig. Ingen kan ta fra Winston Churchill at han var rett mann på rett plass mens krigen raste, men selv ikke den mest ukritiske beundrer kan argumentere troverdig for at han var en god og kompetent leder etter at krigen var slutt.
Det forsto han i hvert fall et stykke på vei selv også: Jobben som statsminister var mye enklere den gang alt handlet om å slå Hitler. Det er lite uenighet om at hans andre statsministerperiode, fra 1951 til 1955, verken var god for ham eller for landet.
Tiden hadde løpt fra de «løsninger» som hadde vært så effektive da imperietankegangen var på sitt høyeste, og som Churchill hadde slik sans for.
Vebjørn Selbekk tenker litt halvhøyt over om Erna kanskje i sitt indre sukker over at «utakk er verdens lønn». Enda så liten sans jeg har for damen, vil jeg tiltro henne dette: Hun er både for intelligent og har for mye politisk kompetanse til at hun henfaller til selvmedlidenhet over at demokratiet fungerer som det skal.
