HALLDORF: En kristent forankret politikk trenger ikke å være splittende, men er tvert imot en fellesskapspolitikk, skriver Joel Halldorf. Til daglig er han kirkehistoriker og kulturkommentator. Foto: Zandra Erikshed

Er den kristne etikken relevant?

Jeg tror at den beste tiden for en politikk basert på kristen etikk er nå. Den må fornyes, men hvis det skjer, kan en politikk med røtter i det kristne livssynet svare på nettopp spørsmålene som vi som samfunn strever med i dag.

KrF slikker sårene etter det svakeste valgresultatet siden 1945 og tapet av partileder Kjell Ingolf Ropstad som nettopp har trukket seg. Samtidig ser de tyske kristendemokratene ut å miste forbundskansleren etter mer enn femten år i regjering.

Er dette et tegn på at en politikk tydelig forankret i kristen etikk har utspilt sin rolle? At det ikke lenger er aktuelt i et stadig mer sekularisert Europa?

Mange har hevdet at koblingen mellom religion og politikk bør kuttes fullstendig i moderne demokratier. Religion, sier de, handler om det åndelige livet, mens spørsmål om hvordan staten skal styres, bør diskuteres på et strengt vitenskapelig grunnlag. I tillegg, hevder noen, risikerer religiøse argumenter å skape splittelse i pluralistiske samfunn.

Til og med biskopenes overhode, preses Olav Fykse Tveit, kommenterte nylig at han var tvilende til at politikere burde bruke begrepet «kristne verdier», ettersom det så lett kan misbrukes.

Jeg tror likevel at den beste tiden for en politikk basert på kristen etikk er nå. Den må fornyes, men hvis det skjer, kan en politikk med røtter i det kristne livssynet svare på nettopp spørsmålene som vi som samfunn strever med i dag.

Det er sant - og prisverdig - at vi lever i et pluralistisk samfunn der kristne ikke kan forvente at alle blir med i Kirken. Men det er ingen grunn til å bøye nakken.

Alternativet til det gamle kristne enhetssamfunnet er ikke en stille og politisk passiv kirke, men en engasjert og debatterende kristen tro.

Faktisk krever pluralisme av oss alle at vi deltar i debatten basert på vår dypeste overbevisning. Dagens politikk handler ikke bare om å heve eller senke skatten med noen få prosent. Den handler om grunnleggende spørsmål om frihet, identitet, solidaritet, vårt ansvar for hverandre og for fremtidige generasjoner.

Her står dype verdier mot hverandre, og det er nettopp derfor kristne frimodig kan gå inn i debatten basert på sin tro. Ikke ved å banke bibelvers i hodet på folk, men for både å bidra og lære av det andre har å si.

I et samfunn preget av mangfold skaper vi enhet gjennom dialog og debatt, ikke ved å skjule vår overbevisning.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Alternativet til det gamle kristne enhetssamfunnet er ikke en stille og politisk passiv kirke, men en engasjert og debatterende kristen tro.

Men en politikk som henter næring fra kristne verdier, er også relevant for de mest brennende spørsmålene i vår tid. Kristendemokratiet har lenge vektlagt familiepolitikk og menneskeverd. Det er fortsatt viktig i en tid da skilsmissetallene stiger, barns psykiske helse forverres og grensene for begynnelsen og slutten av livet er blitt gjenstand for forhandling.

Samtidig dukker nye trusler opp. Dette inkluderer høyrepopulistisk nasjonalisme, en følelse av at samfunnet rives i stykker og rapporter om økende ensomhet. Hva har en kristen forankret politikk å si om dette?

I begynnelsen skapte Gud mennesket og sa deretter at det ikke er godt for mennesket å være alene (1 Mos 2:18). En politikk basert på det kristne menneskesynet har dermed to brennpunkter:

At hvert menneske er et uendelig verdifullt mysterium, og at vi trenger fellesskap for å leve fullverdige liv. I ensomhet lider vi – slik mange av oss ble tvunget til å lære under pandemiens isolasjon.

Dette menneskesynet kalles ofte personalisme. Mens individualisme fokuserer på vår uavhengighet, insisterer personalisme på at mennesket er et fellesskapsvesen. Teologen Rowan Williams sier det slik: «Folk er mer enn «individer» - de er både åndelige og fysiske, og det som gjør dem unike oppfylles i fellesskapet, ikke i isolasjon og fullstendig uavhengighet.»

Å frigjøre individet fra undertrykkelse, og å sikre alle nok penger til å kunne velge sitt eget liv, var hovedprosjektet til de skandinaviske velferdsstatene i forrige århundre. Det var viktig i sin tid, men i dag føler mange av oss at penger og valgfrihet ikke er nok.

Det finnes en uro for at noe av fellesskapet er tapt, og med det en økende følelse av ensomhet. I England snakker man om en ensomhetsepidemi.

Den israelske forfatteren Yuval Harari har beskrevet det slik: «Frigjøringen av individet har en pris. Mange av oss sørger nå over tapet av sterke familier og lokalsamfunn, og føler oss fremmedgjorte og truet av makten den upersonlige staten og markedet har over våre liv.»

Nasjonalisme henter næring fra denne ensomheten, og høyrepopulistene mener at nasjonen bør bringe oss sammen i fellesskap. Men nasjonen er for stor og abstrakt til å kunne tilby oss virkelige mellommenneskelige relasjoner. Den kan aldri være svaret på vårt søk etter sammenheng.

Det som trengs er konkrete, menneskelige relasjoner og små fellesskap. Dette inkluderer familien, men også nabolaget, bygda, kvartalet eller bydelen, foreninger, idrettslag, kirker og andre trossamfunn. Politikken bør ikke redusere mennesket til et isolert individ eller til en dråpe i det anonyme havet av mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi trenger noe utover individualisme og nasjonalisme: en politikk som slår fast at vi er fellesskapsvesener. Vi trenger en politikk for er et sterkt sivilsamfunn og de små fellesskap.

Både kristendemokratiske partier, og alle andre som er inspirert av kristne verdier, har derfor et viktig ærend. En kristent forankret politikk trenger ikke å være splittende, men er tvert imot en fellesskapspolitikk.

Ikke for den lukkede og eksklusive nasjonalstaten, men for mylderet av relasjoner og fellesskap som bygger vårt samfunn, som gjør demokratiet mulig og gir mening til våre liv.

En kortere utgave av denne teksten ble først publisert i Aftenposten.