MISJON: Det positive potensialet ligger ikke minst i at slik vekkelsesbevegelsene gjennom sin forkynnelse bidro til vitalisering av statskirken, kan misjonsorganisasjonenes menigheter bidra til det samme overfor folkekirken, skriver Dagen på lederplass. Bildet er fra Misjonssambandets generalforsamling i 2018. Foto: Johanna Hundvin Almelid

Enda et skritt i kirkelig retning

Helgens rådsmøte i Norsk Luthersk Misjonssamband markerer nok et viktig punkt i retning av tydeligere kirkelig identitet for landets største misjonsorganisasjon. I større grad enn før ser det ut for at forsamlingene blir sett på som mobiliseringsbaser for misjon, snarere enn som konkurrenter.

Det er lang vei fra de venneforeningene som misjonsorganisasjonen opprinnelig er bygget opp av, og moderne menigheter. Dette er felles for alle de lutherske misjonsorganisasjonene som oppstod på 1800-tallet.

Mens NMS i hovedsak har knyttet seg til Den norske kirkes menigheter, er trenden entydig i både Normisjon, Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet: Man beveger seg gradvis i retning av egen kirkelig identitet.

Ennå vet ingen hvorvidt disse kommer til å finne sammen i en eller annen kirkelig sammenslutning, eventuelt når. Men sannsynligvis vil vi se nye strukturer også på tvers av de etablerte organisasjonene.

Bakteppet er todelt. Positivt sett handler det om å ta konsekvensene av demografiske og sosiologiske endringer. Når bedehuset i realiteten er arenaen for det primære åndelige fellesskapet for flere, følger det naturlig at virksomheten der tilpasset dette.

Negativt sett er dette egentlig en utvikling bedehusorganisasjonene ikke hadde ønsket seg. Den kommer som en konsekvens av utviklingen i Den norske kirke, som de samme organisasjonene gjennom sin historie har levd i et mer eller mindre spenningsfylt forhold til.

På den ene siden har organisasjonene forstått seg som et supplement, på den andre siden har de alltid ønsket å regne seg som tilknyttet Den norske kirke. Nå blir disse båndene mer og mer svekket.

De kreftene i Misjonssambandet som synes utviklingen går for sakte, vil nok fortsatt synes det etter denne helgen. Men skritt for skritt ser vi hvilken vei det går.

Også på denne siden av årtusenskiftet har det vært fremmed å snakke om menigheter eller om pastorer i bedehusorganisasjonene. Men i tråd med endrede realiteter har også betegnelsene og tituleringen endret seg. Det er den nye virkeligheten som tvinger frem strukturelle endringer.

I det dokumentet rådsmøtets samtaler tok utgangspunkt i, er spørsmålet om tjenestedeling et sentralt moment. Dette spørsmålet har også vært på dagsordenen i Indremisjonsforbundet denne høsten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er en kjensgjerning at dette standpunktet har tapt oppslutning i store deler av frikirkeligheten og et godt stykke inn i lavkirkeligheten. Det betyr ikke at standpunktet har mistet sin teologiske legitimitet.

Ikke minst kan disse menighetene bidra slik at flere blir kalt til misjon, både i nærmiljøet og til jordens ender.

Når man ser hvor hardhendt Den norske kirke behandler de få prestene som ikke finner bibelsk åpning for kvinnelig prestetjeneste, er det ikke rart at bedehusorganisasjonene beveger seg ytterligere i kirkelig retning. Det angivelige mangfoldet i folkekirken gjelder mer for noen enn for andre.

Likevel er det ikke først og fremst denne saken som gjør at bedehusene beveger seg i kirkelig retning. Det handler om mer grunnleggende ulikheter enn som så. Og vi skal neppe særlig mange år frem i tid før vi ser tydeligere kirkelige strukturer på bredere plan også i misjonsorganisasjonene.

For dette har Den norske kirke seg selv å takke. Det hadde vært mulig å håndtere situasjonen med en annen respekt for misjonsorganisasjonenes egenart om man hadde villet. Men det har vært viktigere å komme andre interessegrupper i møte.

Det positive potensialet ligger ikke minst i at slik vekkelsesbevegelsene gjennom sin forkynnelse bidro til vitalisering av statskirken, kan misjonsorganisasjonenes menigheter bidra til det samme overfor folkekirken. Ikke minst kan disse menighetene bidra slik at flere blir kalt til misjon, både i nærmiljøet og til jordens ender.