En viktig selvransakelse

I dag henter jeg en inn en historie fra nettet. Den er sikkert fiktiv, men budskapet er viktig. Her fremstilles en uflidd mann på gaten nærmest som en advarende Johannes Døperen. Og budskapet her hadde nok også funnet gjenklang hos denne bibelske personen. 

Jeg siterer: «Noen mennesker ser etter en kirke på samme måten som de ser etter en butikk der det er salg. Alteret blir en utstillingssak (showbox) og gudstjenesten blir et TV-program. De ber når de trenger det, men glemmer det når de mottar. De synger om overgivelse, men kvitter seg ikke med noe som helst. De ønsker Guds hånd, men ikke Hans herredømme. (…) De snakker om kjærlighet, men tåler ikke naboen. 

Bibelen blir en dekorasjon, ikke en bruksanvisning for livet. De løper på events, men ikke til lønnkammeret. De ønsker forvandlede liv, men forandrer ikke sine egne spor. De sier de stoler på Gud, men stoler likevel bare på seg selv. 

De lever for nye ord, men glemmer gammel lydighet. De kaller komfort for velsignelse, men løper vekk for utfordringen til å vokse. Plasser forandres, gudstjenester forandres, men hjertet er det samme. Gud ønsker ikke audiens, han ønsker folk som er villig.»

Esekiel 33,31–32, kom så for meg:

«Så kommer de til deg i store skarer. De setter seg foran deg som mitt folk og hører dine ord, men de lever ikke etter dem. Med sin munn taler de mye om kjærlighet. Men deres hjerte har lyst til urettferdig vinning. (…) De hører dine ord, men de lever ikke etter dem.»