| Debatt
En tid, et sted, en gang skal alle ting bli nye
DØD OG SORG: Håpet om oppstandelse er ikke fornektelse av smerten, men protest mot dens endelighet, skriver Eystein Norborg.
Gorm Kallestad / NTB
Vi lever i en tid som dyrker det målbare. Skritt telles, kalorier regnes, aksjer stiger og faller i sanntid. Likevel finnes det én erfaring som verken kan optimaliseres eller utsettes: døden. Den rammer alle, uansett status, formue eller livssyn. Spørsmålet er ikke om vi skal dø, men hva døden betyr. For noen er den slutten på alt. For andre er den en terskel. En overgang. En åpning.
Den kristne tro bærer på en dristig påstand: En dag skal alle ting bli nye. Ikke bare sjelen, ikke bare himmelen, men hele virkeligheten. Ordene henter sitt håp fra det siste kapittelet i Bibelen, fra Johannes’ åpenbaring, hvor det loves en ny himmel og en ny jord, og hvor Gud selv skal tørke bort hver tåre. Dette er ikke en flukt fra verden, men et løfte om dens gjenopprettelse.
I en kultur preget av klimakrise, krig og eksistensiell uro kan tanken virke naiv. Hva skjer i Midtøsten? Hvordan ender angrepskrigen Russland har satt i gang? Er håpet om «alle ting nye» bare et psykologisk plaster? En måte å holde ut det uutholdelige på når vi møter all lidelse og nød som farer over tv-skjermen?
