En statsråd som feilinformerer

Hvor lenge kan Stortinget leve med en statsråd som notorisk feil- eller underinformerer, og som hver gang han blir tatt med buksene nede, peker på andre?

Statsråden forsøkte å forsvare seg med at hun hadde gitt ufullstendig informasjon fordi hun selv var blitt ufullstendig informert av sitt embetsverk. Det var knapt godt nok for Stortinget, og slett ikke godt nok for statsminister Gro Harlem Brundtland. Anne Lise Bakken, som var kommet inn på Stortinget som 25-åring i 1977, måtte gå, og ved valget i 1989 var hun også ferdig med stortingsrepresentant. I 1986 hadde hun kommet inn i Gros såkalte «kvinneregjering» sammen med politikere som Sissel Rønbech, Kirsti Kolle Grøndahl og Gunhild Øyangen – for å nevne noen.

Hva er det som gjør det relevant å minnes begivenheter som ligger mer enn 25 år tilbake i tid? Det er selvfølgelig problemstillingen «statsråder som feilinformerer Stortinget».

Det er gammel, parlamentarisk praksis at Stortinget kun kjenner statsråden. Stortinget kjenner ikke statssekretærene og det kjenner ikke embetsverket. Å peke på noen av disse er derfor en kardinalsynd i forhold til de parlamentariske spilleregler.

Kongeriket har for tiden en statsråd som notorisk feil- eller under-informerer Stortinget, og som hver gang han blir tatt med buksene nede, peker på andre. Den aktuelle statsråd heter Anders Anundsen og har vært justisminister siden 16. oktober 2013. Saken der statsråden slurver gang på gang gjelder de såkalte asylbarna.

En ordning her var ett av kravene KrF og Venstre stilte for å fungere som «støtteparti» for den mindretallsregjeringen Anundsen er en del av. Når denne avtalen ikke er blitt fulgt opp, peker statsråden på alle andre, og først og fremst enheter innen politiet.

Gro kunne sette foten hardt ned overfor en statsråd som gjorde noe slikt i 1988. Dagens statsminister har ingen fot å sette ned. Hun vet at dersom hun gir justisministeren sparken, rakner hele regjeringsprosjektet hennes. Men både hun og resten av regjeringen har en enda høyere makt å stå til ansvar for. Det er Stortinget.

Spørsmålet er derfor ikke hvor lenge statsministeren kan leve med å ha en justisminister som blir en større belastning for henne for hver eneste dag. Svaret på det kjenner vi: Det kan hun leve med svært lenge. Hun kan nok også leve med at justisministeren holder seg med en statssekretær som det blir stadig vanskeligere å oppfatte som seriøs. Det siste kan Stortinget også leve med; statssekretæren er Stortinget uvedkommende.

Men hvor lenge kan Stortinget leve med en statsråd som notorisk feil- eller under-informerer Stortinget, og som hver gang han blir tatt med buksene nede, peker på andre? Noen av oss tenker at det har Stortinget allerede gjort altfor lenge.