En privatsak?
DEBATT: Med individualismen har stadig mer blitt en privatsak, også vår tro. Den har ingen andre noe med, skriver Knut Sand Bakken.
Med individualismen har stadig mer blitt en privatsak, også vår tro. Den har ingen andre noe med.
Hvorfor gå i kirke eller til gudstjeneste når jeg kan sitte hjemme og dyrke min private tro? Denne tendensen med privatreligion faller inn i dagens tenkning og individualisme, hvor trenden er at vi skal klare oss selv.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Jeg skal ikke prekes til. Jeg kan tenke selv», sa en yngre mann. Mange tenker som ham. Og besøkstallet i kirker og bedehus fra Nordkapp til Lindesnes har i flere år vist en negativ trend!
Jeg opplever tidens individualisme som en villfarelse. Fellesskapet har stor betydning. Og kirkens
fellesskap. Det er problematisk at man på forhånd avskriver de muligheter som gjemmer seg i kirkens fellesskap som bygger på flere hundre års tradisjoner. I kirken lever et historisk gods og alle de bilder som er overlevert oss fra tidligere generasjoner. Den som våger seg i kirken har mulighet for å komme ut av den individualistiske tenkingen.
Grovt sagt kan vi si at et medlem i folkekirken møter den gjennom:
- den lokale menighet, den geografiske menighet hvor hun er medlem.
- «min menighet» hvor jeg ønsker å høre til fordi jeg ønsker å tilhøre fellesskapet nettopp der selv om det ikke er min geografiske menighet.
- menigheten Den norske kirke er kirken slik den formidles gjennom mediene, kulturen, kunsten og den offentlige debatt.
- It-kirken - internett og de globale elektroniske medier.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De fleste nordmenn og kvinner får en stadig større del av sin kunnskap og informasjon om kristentro og kirke gjennom de to siste «menigheter» som i utgangspunktet ikke har fellesskapsdimensjonen i seg.
Men hvorfor skal vi klumpe oss sammen med dem som tenker akkurat som oss? Det er da mer fruktbart å være i et fellesskap med mangfold? Det er nettopp dette fellesskapet som bør prege en norsk folkekirkemenighet, noe som dessverre ikke alltid er tilfelle. Derfor holder jeg meg borte!
Det er ønskelig at de lokale menighetene praktiserer det folkekirkelige i folkekirken. Det betyr å være kirke for folkets skyld, på folks premisser og med det folkelige behov som drivkraft. Kirken skal være der for folks skyld.
Tenk på begravelsene. De blir holdt for folks skyld, på folks premisser og med det folkelige behov som drivkraft. Og alle slags mennesker kommer i begravelser i folkekirken!
Nå vet jeg utmerket godt at mange «personlige kristne» vil hevde at folkekirken ikke er noen ordentlig kirke. Det er «kirken selv» med et konservativt preg, bygget på Bibel og bekjennelse, som er den sanne kirke! Men i møte med den er mange som er glad for at troen er en privatsak. For de er redde for at troen skal være befriende, men noe som trykker oss ned.
Mitt håp er at det skal finnes fellesskap hvor troen kan leves ut, hvor vi kan ha en samtale om tro og hvordan den kan tolkes i dag i vår hverdag, et fellesskap der vi søker etter mening, trøst og håp både i medvind og motvind.
Men skal vi få slike fellesskap i folkekirken, må flere innse at troen ikke er en privatsak!
Knut Sand Bakken
seniorprest, Oslo
Artikkelen fortsetter under annonsen.
