Desember er noe mer
Kirken må gi oss lov til å være desemberreligiøse. Det må være lov til å snakke om lengsler og håp.
I Russland ønsker de hverandre god jul med hilsenen «Til lykke med fødselen».
Dette er en hilsen som går rett inn i julens budskap hvor barnet er i sentrum. Når jeg møter det ubeskyttede, nyfødte barnet, er det noe som skjer med meg. Barnet smelter mitt harde, tilfrosne hjerte. Jeg åpner opp stengte rom i mitt hus og viser sider jeg ikke visste at jeg hadde.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I den russiske hilsen vises det til et spesielt barn, barnet fra Betlehem. For russerne vil gjennom sin hilsen få frem at den som tror på dette barnet har en fremtid, hvordan enn livet vil bli.
Om vi sliter her i livet eller lykkes, kommer julen med sitt budskap til oss. Økonomiske, sosiale eller moralske skillelinjer har ingen betydning. Det som betyr noe er barnet. Derfor er det julen har blitt barnets høytid.
Men det er noe mer. I dags- og ukepressen kommer det frem at folk er glad i julen. Men jul er så mangt. Det er travle desemberdager, julebord (for de som har råd til det) og julehandel som handelsnæringen er helt avhengig av. Men desember er noe mer enn dansen rundt gullkalven. Folk betaler gjerne et par hundre kroner for å gå på advents- og julekonsert. Artistene fyller kirkene og tilhørerne får høre om Josef, Maria og det lille barnet i krybben. Mange synger til og med de gamle, kjære julesangene. For desember gjør noe med oss. Vi minnes barndommens jul, tradisjonene og alle forventningene.
Og når vi i forbindelse med høytiden blir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal være jul, men legger forskjellig innhold i feiringen.
Desember rører ved noe av det dypeste i oss. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører hos oss. Og denne delen av livet er noe vi sjelden snakker med andre om, selv om det i de senere årene for enkelte kjendiser har blitt nærmest obligatorisk å fortelle om den religiøse dimensjon i livet.
Det er også i år kommet frem at kirken har mistet taket på julen. Handelsstanden har overtatt. Allerede i oktober havner kataloger med de gode tilbud i postkassen. Og når kirkeklokkene ringer julen inn, orker vi ikke mer. Vi har spist og drukket nok!
På denne bakgrunn er det ikke så merkelig at det fra kirkelig hold blir forslått kirkens julefeiring til en gang i januar. Så kan de som ikke lar jul være jul ha det så godt! Også andre bevegelser har engasjert seg i kampen mot «juleuvesenet». Og det er bra at folk engasjerer seg og protesterer mot den overdrevne feiringen som for mange strekker seg over to måneder. Det burde etter manges mening også den offisielle kirke i større grad gjøre. Det må da være et problem for kirken at julens budskap blir vannet ut og julen minner mer om et midtvintersblot enn en kristen høytid. Siden barnet står sentralt i den kristne feiringen av julen, må kirken stå på de svakes side og si i fra. Det er ikke nok at julenissen kommer med gaver til de trengende.
Men selv om desember er full av motsetninger, åpner advent og julehøytiden opp. For desember rører ved noe av det dypeste i oss og lar på mange måter jul være jul. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører. Det er viktig å gi plass til alt desember rommer, glede og forventning, jubel og glede, men også anger og sorg. For vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. Men de gamle, norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet vi må leve med, også i årets siste måned!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En bekjent sa til meg i januar at han hadde hatt en fin jul. Han hadde klart å slappe av og samle krefter, ja, han hadde latt jul være jul! Andre lar jul være jul på sin måte. Det er derfor viktig ikke å gi noen fasitsvar på hva som er den riktige måten å feire jul på. For da blir vi fort moraliserende. Og dårlig samvittighet har vi nok av ellers.
Kirken må gi oss lov til å være desemberreligiøse. Det må være lov til å snakke om lengsler og håp. Og fordi Gud kommer til oss som et hjelpeløst barn, kan vi midt i vår verdslighet si: «Til lykke med fødselen!»
Debattinnlegget var på trykk i Dagen fredag 6. desember 2013
Barnets høytid Knut Sand Bakken ordinert prest, Oslo
