SYRIA: De som velger å følge Jesus betaler ofte en høy pris i form av forfølgelse eller utstøtelse av familien, men de gjør det like fullt, skriver Ole Petter Erlandsen. På bildet ser vi ruinene av en kirke utenfor den syriske byen Tal Tamr.

En ødeleggende borgerkrig – og en kirke som nekter å gi opp

De kristne i Syria har en viktig rolle å spille i gjenoppbyggingen av et ødelagt land. Ikke bare materielt, men i enda større grad når det gjelder tilgivelse, forsoning og håp. 

«Fra prekestolen kjenner jeg glede over å kunne bringe den eneste medisinen som hjelper mennesker i nød, det eneste budskapet som gir håp i en desperat situasjon», sier pastor Edward i Damaskus. I disse dager er det ti år siden borgerkrigen i Syria startet.

Ti år med krig har kostet nesten en halv million menneskeliv og drevet halve befolkningen på flukt.

Alle i Syria lider etter krigens redsler, men landets kristne minoritet har vært spesielt utsatt. Før krigen besto den av 2,2 millioner, nå er det bare 700.000 igjen. De øvrige har enten flyktet eller er blitt drept.

I dette landet, hvor det kristne vitnesbyrdet har vært levende i nesten 2000 år, kan det umiddelbart se ut som om Kirken er i ferd med å forsvinne helt.

Damaskus var et av de aller første stedene den kristne menigheten kom, og hit var det fariseeren Saulus ble sendt for å arrestere de som bekjente seg til ‘veien’ (Apg 9:2).

Damaskus ble hovedsete og intellektuelt senter for den syriakiske kristne kulturen, en kultur som fortsatte å blomstre lenge etter at araberne i 634 erobret landet.

De arabiske herskerne var helt avhengige av skolerte kristne for å kunne bygge et kalifat, og bare sakte ble kristne embetsmenn byttet ut med arabere og konverterte syrere.

Presset til å konvertere var der alltid, og både drap og massakrer forekom, men stort sett fikk den kristne minoriteten leve i fred så lenge de aksepterte å leve som ‘dhimmier’ - borgere med begrensede rettigheter.

Selv om dhimmi-systemet ble forlatt i 1856, har opplevelsen av å være annenrangs vedvart.

Da Det osmanske riket smuldret opp mot slutten av 1800-tallet, ble de kristne i økende grad utsatt for represalier og massakrer, noe som førte til at mange kristne syrere valgte å emigrere.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hele 900.000 fra Stor-Syria – de fleste av dem kristne – reiste til USA mellom 1899 og 1919, forteller historikeren Philip Hitti. Men ennå i 1967, fire år før Assad-familien og Baath-partiet tok makten, tilhørte tre av ti syrere den kristne del av befolkningen.

Med en viss rett ble de kristne beskyldt for å støtte Assads regime, selv om dette var noe de kjente seg tvunget til av mangel på alternativer.

Assad’ene kom selv fra en religiøs minoritet, og mange kristne foretrakk å bli styrt av de sjia-muslimske alawittene framfor den sunni-muslimske majoriteten, eller enda verre - Det muslimske brorskapet.

For dette er på mange måter de kristnes problem: De er uten mektige venner. Alawittene har Iran, Hizbollah og Russland. Kurderne har USA samt egne styrker. Sunnimuslimene har Qatar og Saudi-Arabia.

De kristne har ingen. Et sekularisert Europa som forsøker å være en nøytral part oppleves ikke av de kristne som en støtte når overgrep skjer.

Derfor blir det ingen motangrep når en kirke bombes. Det blir ingen krav om boikott når kristne bortføres, tvangsgiftes eller drepes.

Ingen protesterer når sunni-militsen ropte ‘alawittene til graven, kristne til Libanon’ fra minaretene i militskontrollerte områder. Syriske kristne kjenner seg forlatt, og mange ser ingen framtid på syrisk jord.

Joda, de historiske kirkene har sine internasjonale nettverk som til en viss grad kan tale deres sak. De evangeliske og uavhengige menighetene har ikke engang dét – de er fritt vilt, og kirketilhørigheten mot Vesten er mer en belastning enn en hjelp.

Forholdene for de kristne i Syria er komplisert og varierer etter hvor de bor. I opprørskontrollerte områder er det umulig å gi uttrykk for sin tro, og kristne blir påtvunget muslimske mat- og kleskoder.

I regjeringskontrollerte områder er kristne ledere sårbare for angrep og bortføringer av væpnede grupper. I nord har kristne måttet flykte på grunn av tyrkernes intervensjon, og tyrkiskstøttet milits har blitt beskyldt for grove overgrep mot kristne og jesidier.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I kurdernes selvstyrte områder i nordøst har de kristne relativt stor frihet - der er det til og med tillatt for muslimer å konvertere.

I de mange krigsherjede områdene i Midtøsten ser vi en økende trend – muslimer som søker Jesus.

Dette skjer inne i Syria, men ikke minst i flyktningleire utenfor landets grenser. Skuffelsen over islam gjør at noen blir ateister eller agnostikere, andre søker mot kristen tro.

De som velger å følge Jesus betaler ofte en høy pris i form av forfølgelse eller utstøtelse av familien, men de gjør det like fullt. «Hver uke ser vi nye ansikter, nye mennesker som søker Gud», forteller en pastor oss.

Slike historier gir håp om at det vi ser, ikke er slutten på den kristne kirke i Syria, men begynnelsen på en mer arabisk-influert kirke.

Hvordan kan vi hjelpe Kirken i Syria til å overleve? Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor mange kristne gir opp og velger å reise.

Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor det er viktig å legge til rette for at de blir. For ingen steder er lyset så nødvendig som når mørket rår.

«Mange land har kalt hjem sine ambassadører», sier pastor Edward. «Det er ille nok, men om himmelen skulle trekke tilbake sine ambassadører, ville det vært en katastrofe for landet»,

Mange steder har de syriske kirkene opprettethåpssentre som når ut til nærmiljøet med mat, medisiner, traumehjelp, undervisning og annet som trengs.

Her får alle hjelp, uavhengig av religion og etnisitet. Noen av dem som kommer har tidligere hatet de kristne. Noen av dem som kommer blir frelst.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De kristne i Syria har en viktig rolle å spille i gjenoppbyggingen av et ødelagt land. Ikke bare materielt, men i enda større grad når det gjelder tilgivelse, forsoning og håp.

Disse våre brødre og søstre trenger å vite at de ikke står alene. At det finnes noen som ber for dem, snakker om dem, skriver om dem og hjelper dem praktisk.

De trenger å oppleve at deres kamp ikke er deres alene, men at vi er mange som er interessert i at himmelen fortsatt skal ha sine ambassadører i Syria.