TEOLOG: Hos Gunhild Maria Hugdal finnes ikke et spor av tanken om at menneskeverdet er et relevant premiss for den etiske refleksjonen om abort. Det er skuffende fra en kristen teolog, skriver Eirik A. Steenhoff. Foto: Gorm Kallestad/NTB/NPK

En nihilistisk abortetikk

KRONIKK

Å lese Gunhild Maria Hugdals avhandling er som å gløtte inn i en verden der Gud virkelig er død, og alt har kollapset til perspektiver, og tolkninger av perspektiver.

Den 9. juni disputerer MF-stipendiat Gunhild Maria Hugdal over avhandlingen «The Right Choice and the Free Choice: An Empirical Ethical Contribution to a Christian, Feminist Ethic of Reproductive Justice».

Hugdals formål i avhandlingen er å etablere det frie abortvalget som det etisk rette valget. Selv om kvinner har lovlig adgang til abort i vårt samfunn, blir de presset til å rettferdiggjøre abortvalget overfor seg selv og andre, enten de velger å beholde barnet eller ikke.

Dermed kan ikke valget betraktes som et reelt fritt valg. Dette skyldes «samfunnets manglende evne til å anerkjenne den moralske verdien i kvinners reproduktive frihet», skriver Hugdal i konklusjonen (219; uthevinger i original).

Abortpress

Det betyr for Hugdal at både press til å ta abort og press til å beholde barnet, er like illegitimt. I så måte slår hennes kritikk både mot tradisjonelle abortmotstandere og mange feminister.

MF: Stipendiat Gunhild Maria Hugdal Foto: Stein Gudvangen

Det er lett å ha sympati for Hugdals kritikk av abortpress mot gravide kvinner. Konklusjonen hennes hviler imidlertid på noen ganske radikale premisser. Hun skriver at kvinner bør «frigjøres fra ansvaret for å rettferdiggjøre sine reproduktive valg, uavhengig av hva de velger» (220).

Det innebærer at kvinner selv må kunne definere hvilke hensyn de skal vektlegge når de tar sine abortvalg (216, 219). Fosteret kan dermed ikke sies å ha noen verdi i seg selv, annet enn den verdi kvinnen gir det.

Det er bare ett av flere mulige «relasjonelle hensyn» (218). Det frihetsbegrepet som her ligger til grunn, er dypt problematisk, og likevel så vidt utbredt at det er lett å underslå radikaliteten i Hugdals bidrag.

Moralsk dilemma

En viktig inspirasjonskilde for Hugdal er Rebecca Todd Peters’ bok «Trust Women: A Progressive Christian Argument for Reproductive Justice». Peters skriver at kravet om å rettferdiggjøre hvorfor man tar abort, undergraver kvinners selvbestemmelse.

For henne er det et problem at abort fremstilles som et moralsk dilemma. Det bidrar i seg selv til en formyndersk holdning overfor kvinner som må ta et slikt valg.

STEENHOFF: Eirik A. Steenhoff driver podkasten «Kroppens teologi» for St. Rita Radio Foto: Privat

Dette forutsetter at aborten i seg selv er en etisk uproblematisk handling. Som Hugdal skriver, mangler Peters «den underliggende etiske ambivalensen overfor abort» (53–54).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For Peters er ikke abort bare en nødvendig juridisk rettighet, men et moralsk gode som kan bidra til kvinnens realisering av egne livsmål. Peters bruker derfor mye plass i sin bok på å polemisere mot kristen etikk som har fastholdt abort som drap.

Peters omdefinerer fosteret til en «prenate» (en «før-født»). Først ved fødselen, idet den skilles fra morens kropp og tar sitt første selvstendige pust, blir en «prenate» et menneskelig barn med krav på beskyttelse.

Denne viktige detaljen om hvordan et menneske blir til, nevnes ikke i Hugdals gjengivelse.

Paktsforhold

Alt dette er velkjent fra radikalfeministisk hold. Men det er overraskende i en bok som foregir å være en spesifikt kristen bok om abort.

Peters skriver at fosterets fremtid er betinget av kvinnens aksept av egen graviditet, som hun mener gjenspeiler en kristen antropologi der foreldreskapet forstås som et «paktsforhold» (57).

Det innebærer at fosteret er helt prisgitt morens beslutning om å inngå denne «pakten» med det eller ikke. En slik pakt må imidlertid sies å ligne mer på et tyranni enn et kjærlighetsforhold.

Hugdal uttrykker ingen kritisk distanse til Peters’ syn, men forutsetter det. Når hun markerer avstand til Peters mot slutten, er det fordi Peters ikke går langt nok i å anerkjenne at kvinners abortvalg er preget av de politiske og sosiale strukturene rundt dem.

Konstruerte valg

Dette er det andre grunnperspektivet hos Hugdal – at alle valg er sosialt konstruerte. Her følger hun den feministiske teoretikeren Nancy Hirschmann.

Vi har ifølge Hirschmann ingen direkte tilgang til den empiriske virkeligheten. All vår erfaring er tolket gjennom språk, diskurs og ideologi (60).

Hirschmann går et skritt lenger. Det er ikke bare den ytre virkeligheten som er sosialt konstruert, men det indre jeg-et.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det finnes ikke noe «jeg» som ikke allerede er formet av det patriarkalske samfunnets normer. Kvinner er dermed ofte ubevisste på strukturene som former deres valg og som gjør at de føler de må rettferdiggjøre dem.

Empatisk intervjuer

Med dette som tolkningshorisont har Hugdal intervjuet fjorten kvinner som har stått i en situasjon der de har måttet velge mellom å ta abort eller å beholde barnet.

Deres fortellinger er vidt forskjellige. Noen følte seg presset til å ta abort, andre ble presset til å beholde barnet.

Flere hadde klare etiske innvendinger mot å ta abort, selv om de ellers var for selvbestemt abort. Hugdal fremstår som en empatisk intervjuer, som ønsker å ta kvinnenes kompliserte livssituasjoner på alvor.

Likevel fremstår hennes egne premisser som lite nyanserte, på en måte som farger analysen.

Omsorg og ansvar

Hugdal mener for det første at det er galt at kvinner stadig må rettferdiggjøre hvorfor de setter seg selv først, i stedet for å prioritere andres behov – enten det er til fosteret, faren til barnet eller omgivelsene ellers.

Kvinners valg tolkes ofte ut fra en «omsorgsetikk» der kvinner forstås som uselviske, og skal være gode mødre. Hugdal mener at både press til abort og press til å beholde barnet, kan tolkes ut fra en slik forventning om kvinners omsorgsfullhet og ansvarlighet.

Dette knytter hun til idealet om selvoppofrelse, basert på en feministteologisk kritikk av den kristne forsoningslæren. Hun siterer MF-kollega Asle Eikrem, som er kritisk til at Jesu korsdød blir et uttrykk for «sann kjærlighet», og i seg selv «livgivende og livsfremmende» (73).

Forsoningslæren

Hugdal slår fast at frihet er uforenlig med en etikk basert på et selvoppofrelsesideal. Hun bruker bare én side her på å sammenfatte argumenter lånt fra andre forfattere.

Det er oppsiktsvekkende, gitt hvor sentral forsoningslæren er i kristen tro, og siden Hugdal legger kritikken til grunn for resten av analysen (jf. 211).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hugdals konklusjon er altså at valget om å ta abort bare kan kalles fritt når kvinnen velger mellom to alternativer som begge betraktes som moralsk legitime (216).

Dette er et radikalt uttrykk for en måte å betrakte frihet på som indifferent. Frihet er her å velge mellom ulike valgalternativer på en likegyldig (indifferent) måte.

Å øke friheten innebærer dermed å utvide antallet nøytrale valgalternativer.

Trivialitet

Det er svært langt unna frihetsbegrepet i gresk og kristen tenkning, der frihet betraktes som evnen til å velge det gode som går forut for oss og som former oss.

I Hugdals filosofi har vi ingen slik tilgang til virkeligheten, som er konstruert av ideologier og diskurser. Hennes frihetsbegrep innebærer derfor at ikke noe kan kalles for «det gode» i seg selv.

Som vi har sett, sier hun at det gode må defineres av kvinnen selv. Det har også den implikasjon at valget mellom abort og ikke-abort ontologisk sett er en trivialitet, på nivå med å bestemme hva man skal ha til middag.

Objektive verdier?

Hennes frihetsbegrep blir til slutt rent nihilistisk. Ut fra denne virkelighetsoppfatningen har man ingen mulighet til å avdekke objektive verdier.

I stedet blir det opp til den enkelte å skape sine egne verdier. Den sterke påstanden om at kvinnen må kunne treffe valget om å ta abort uten å måtte rettferdiggjøre valget (217–18), forutsetter denne verdinihilismen.

Men i hvilke andre sammenhenger er det akseptabelt å ta valg som man aldri må rettferdiggjøre? Finnes det i det hele tatt noe slikt som et helt nøytralt valg?

Dette grunnperspektivet preger også hennes lesning av informantenes svar. Når de gir uttrykk for ambivalens knyttet til aborten, leser Hugdal det som at de er ubevisst påvirket av et anti-abortsyn (141).

Før hjertet slår

Flere av intervjudeltagerne som tok abort sa at de ønsket å gjøre det så tidlig som mulig, før hjertet til fosteret begynte å slå.

Deltageren Maria sa at «så snart man kunne se at hjertet slår [på ultralyden], ville hun ikke klart å gjennomføre aborten».

Hugdals kommentar til dette er at det bankende hjertet er et «velkjent» argument fra anti-abortbevegelsen. Kvinnenes fornemmelse av at abort er å ta liv «gjenspeiler anti-valg-posisjonens bokstavelige [«literalistic»] tolkning av det bibelske budet, ‘Du skal ikke drepe’» (135).

Det femte bud

Men her må vi spørre: Hvordan skal det femte budet tolkes, om ikke bokstavelig? Flere av kvinnene beskriver en opplevelse av å stå overfor en realitet som gjør krav på dem.

For eksempel Leah, som opprinnelig ble presset av omgivelsene til å ta abort, men ombestemte seg: For meg var det en veldig fysisk greie. Jeg følte at nei, jeg kan ikke [drepe] det, fordi det er liv i livmoren min» (183).

Her blir det tydelig at det er Hugdal selv, og ikke kvinnene, som tolker erfaringene på en viss måte.

Hennes premiss er at dersom man som kvinne betrakter abort som et dilemma, er man et offer for ideologisk påvirkning utenfra, som man også har internalisert i ulik grad. Man kunne like gjerne tolket det annerledes.

Kvinnenes ambivalens trenger ikke bare skyldes sosial påvirkning, men fordi de opplever å være konfrontert med et annet liv. Hvorfor ikke ta denne ambivalensen på alvor?

Hovedproblemet

Vi støter dermed på hovedproblemet med Hugdals erfaringsbaserte etikk: Den er ikke basert på erfaring i det hele tatt.

Hugdal har, med sin postmoderne metode, mistet tilgang til den virkeligheten som kvinnene faktisk forholder seg til.

C.S. Lewis avsluttet sin Abolition of Man som følger: «Du kan ikke fortsette å ‘se gjennom’ ting i det uendelige. Hele poenget med å se gjennom noe er å se noe gjennom det. [...] Å ‘se gjennom’ alt som finnes, er derfor det samme som ikke å se».

Lewis gir her en profetisk beskrivelse av Hugdals arsenal av postmoderne hermeneutiske perspektiver. Hun er så opptatt av å gjennomskue virkeligheten at hun ikke lenger er i kontakt med den.

Sekulær

Hugdal kaller sin etikk for en «kristen feministisk etikk», og gjentar frasen mange ganger gjennom avhandlingen. Utenom dette fremstår den helt sekulær.

Teksten er blottet – i motsetning til Peters’ bok – for den minste ansats til teologisk refleksjon. Ingen bibelreferanser finnes i teksten, og ingen henvisninger til tenkere utenfor moderne feminisme.

Jesu navn er ikke engang nevnt, bortsett fra i en setning der Hugdal avviser korsets betydning for etikken. Hugdals abortetikk kan vanskelig kalles for en kristen etikk, siden den ikke er i berøring med noen av de normale premissene for eller kildene til kristen etikk.

Hennes frihetsbegrep har likevel mange implikasjoner for teologien og andre områder av etikken. Gud kan etter dette synet ikke sies å ha skapt verden god.

Naturen er et hinder for vår frihet som må underlegges teknisk kontroll. Hennes frihetsbegrep gir ingen prinsipielle skranker mot eutanasi eller den raske utviklingen innen bioteknologi.

Hugdal slutter seg til Peters, som avviser at en graviditet er en gave fra Gud (56). Den gudsforståelse man her sitter igjen med, ligner lite på den kristne.

Skuffende

Hos Hugdal finnes ikke et spor av tanken om at menneskeverdet er et relevant premiss for den etiske refleksjonen om abort. Det er skuffende fra en kristen teolog.

Problemet er at informantene i avhandlingen ikke er enige med Hugdal i dette. De erkjenner at abort er et alvorlig etisk dilemma, og at de ved en graviditet står overfor det som i det minste er et potensielt liv.

Hugdals tolkning av kvinnenes moralske intuisjon om abort som sosialt konstruert, blir til slutt lite overbevisende. Man kunne ha tolket akkurat de samme intervjuene ut fra en mye mer plausibel hermeneutikk, og fått helt andre og mer plausible svar.

Kristen etikk

Hugdal ønsker å dekonstruere tanken om moralitet som selvoppofrelse. Men dette kan med god grunn kalles for selve kjernen i kristen etikk. Sann frihet realiseres ved å gi seg selv for den andre, både i smått og stort.

Det er i grunn vanskelig å finne et etisk system hvor man ikke i en eller annen forstand må overskride seg selv og gi avkall på egne preferanser for å oppnå det gode. Hugdals frihetsbegrep er sånn sett lite troverdig. Hvem tenker egentlig slik?

På den annen side kan Hugdal sies å gi uttrykk for bevegelsen det moderne samfunnet har tatt mot et nihilistisk frihetsbegrep. Å lese hennes avhandling er som å gløtte inn i en verden der Gud virkelig er død, og alt har kollapset til perspektiver, og tolkninger av perspektiver.

I denne verdens midte står et Overmenneske og har gjort seg selv til Gud, suveren hersker over liv og død.