En moralistisk oppfatning av seksualitet

NLMs informasjonsleder Espen Ottosen besvarer min kritikk av hans fremstilling av seksualitet i Dagen 19.6.

Han skriver at artikkelen han skrev på iTro.no var ment å gi tips og råd til ungdom som «får høre at de er homofobe og fordømmende hvis de ikke marsjerer under Pride eller omfavner regnbueflagget». Dette har også en apologetisk dimensjon.

Jeg deler Ottosens anliggender her. Men nettopp det faktum at det kristne synet på seksualitet så lett blir møtt med «misforståelser og fordommer», krever en solid grunnlagstenkning og et visst presisjonsnivå.

Ottosen og jeg er enige om at kristen seksualetikk må kunne si noe mer enn at «homofili er galt», og at vi ikke uten videre skal godta det moderne språket om seksuell orientering.

Men på hvilke premisser skal vi gjøre det? Det er det avgjørende spørsmålet.

Ottosen gjentar her formuleringene i sitt opprinnelige innlegg, og slår fast at fordi vi alle er syndere, er vi i samme situasjon: både de som er tiltrukket av personer av samme kjønn og de som er tiltrukket av personer av motsatt kjønn.

Ottosen og jeg er enige om at kristen seksualetikk må kunne si noe mer enn at «homofili er galt».

Han ønsker med dette å formidle at «vi kan alle kjenne på lyster, lengsler og fristelser som er i strid med Guds vilje».

Det er helt riktig at alle mennesker er rammet av arvesynden og kan kjenne på syndig begjær. Mitt poeng var et annet.

I moralteologien er det vanlig å skille mellom objektet for handlingen og intensjonen bak handlingen. Ottosens apologetiske strategi har den konsekvens at han usynliggjør formålet for seksualiteten.

I stedet fokuserer han på enkeltmenneskets intensjon, som er preget av arvesynden, slik at all seksualitet er preget av synd.

Jeg mener at denne subjektorienterte tilnærmingen ikke holder. Hvis man sier at objektet for seksualiteten ikke er viktig, så ender man opp med å utviske kjønnsforskjellen som ligger til grunn for all seksualitet.

Det er nettopp når man utvisker dette skillet at man ender opp med et begrep om seksuell «orientering». Ottosen ender opp med å bekrefte det han ønsker å kritisere.

Ottosens tilnærming fører til en moralistisk oppfatning av seksualitet. Tittelen på hans innlegg er «Viktigheten av å ikke rangere mennesker».

Denne moralismen har han til felles med sine liberale meningsmotstandere. Men jeg snakker ikke om å rangere mennesker, jeg snakker om å spesifisere hva seksualiteten er slik den er skapt og villet av Gud, og dermed hva som er dens iboende formål.

Ottosen nevner til slutt at det at han er lutheraner og jeg er katolikk, utgjør en forskjell for hvordan vi tenker at synden preger oss. Det kan være.

Han har i så fall ikke vist hvordan. Jeg er mindre opptatt av konfesjonelle skillelinjer, og mer opptatt av at kristne kan finne tilbake til en felles tenkemåte som ikke går ut fra modernitetens sekulære og oppløsende premisser.