En gledens dag
Kirkemøtet i Kristiansand valgte å sette Skriften foran folkemeningen. Det er det grunn til å takke for, skriver DAGEN på lederplass.
Når det gjelder den teologiske utviklingen i homofilisaken, har det vært få gladmeldinger å rapportere fra Den norske kirke de siste årene.
Desto mer gledelig - og kanskje også overraskende - var vedtakene som ble gjort på kirkemøtet i Kristiansand i går ettermiddag.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Samtlige homoliberale forslag falt. Det ble verken åpnet for vigsel av homofile eller forbønnshandlinger for allerede inngåtte borgerlige ekteskap.
Heller ikke forslaget om å åpne for forbønn for likekjønnede par «på grunnlag av den enkeltes prests pastorale skjønn og ansvar» fikk flertall.
Stemmegivningen på kirkemøtet viser at det til tross for massivt teologisk og politisk press, fortsatt er flertall i Den norske kirke for å bevare forståelsen av ekteskapet som en pakt mellom en mann og en kvinne. Den norske kirken følger dermed den linjen som så å si alle kirker i hele verden er enig i.
Det er samtidig verdt å merke seg forskjellen mellom kirkemøtets innstilling og biskopenes standpunkt. Et flertall av biskopene - åtte av tolv - har sagt ja til forbønnsliturgi for homofile par.
Men de fikk altså flertallet på Kirkemøtet mot seg. Det bør være et tankekors for disse åtte biskopene. De har altså ikke grasrota i sin egen kirkestruktur med seg i sitt homoliberale syn. Biskopene er mer liberale enn den kirken de leder.
Den verdensvide kristne kirke har i 2000 år ansett ekteskapet mellom mann og kvinne som den eneste etisk forsvarlige rammen rundt samliv og seksualitet.
Det er derfor litt surrealistisk å se de utmeldingsaksjonene som nå settes i gang mot kirken på bakgrunn av dette vedtaket. Man skulle nesten tro det var noe nytt og sjokkerende kirken hadde funnet på der nede i Kristiansand.
Det er det selvfølgelig ikke. Den norske kirke har bare fastholdt det som den alltid har ment og stått for.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Like merkverdig er det å se reaksjonene fra visse politikere som hisser seg opp over at kirken nå ikke vil gå inn for verken homovigsel eller forbønnsliturgi. AUF-leder Eskil Pedersen virker å være blant de mest opprørte.
Han opptrer og argumenterer som om kirken skulle være en forlenget arm av det norske sosialdemokratiet. Han viser til at kirken i Grunnloven omtales som en folkekirke. Derfor må den også følge folkemeningen, synes han.
Men ordet «folkekirke» er faktisk et tostavelsesord. Selv om Den norske kirke fortsatt har en særstilling i den norske Grunnloven, så er den fortsatt like fullt en kirke. Og som kirke så har den en høyere forpliktelse enn skiftende tall fra meningsmålingsbyråene. Den er forpliktet på Bibelen og bekjennelsen.
Kirkemøtet i Kristiansand valgte å sette Skriften foran folkemeningen. Det er det grunn til å takke for.
Det skal selvfølgelig ikke underslås at mindretallet som ville åpne både for vigsel og liturgi var ganske stort. De vil neppe slå seg til ro med tapet som de gikk på i Kristiansand i går.
Det vil med andre ord stå flere slag om denne saken i årene fremover.
De får vi ta når den tid kommer. Akkurat nå vil vi glede oss over de som ønsker å presse utviklingen i Den norske kirke i homoliberal retning for en gangs skyld har gått på et nederlag.
