En gang synder, alltid synder?

Hva blir så forskjellen mellom katolsk lære og luthersk evangelisk lære?

Etter å ha lest de verdifulle innleggene til Jan Bygstad, hvor han går i rette med katolsk lære og fremhever luthers evangelisk superioritet, ser jeg det viktig å komme med noen refleksjoner av begrenset art som er på langt nær utfyllende, ikke for å sette det ene opp mot det andre, men heller for å gi de viktige tingene det er snakk om en riktigere plassering.

Akkurat som døren inn i et hus ikke kan betegnes også å være både kjøkken, stue og bad. Det samme gjelder rettferdiggjørelsen ved troen.

I et av innleggene går Jan Bygstad også til angrep på tradisjonen i katolsk teologi, men har ikke lutherske teologer nå også skapt sin tradisjon ved å akseptere en utvidet forståelse av ekteskapsbegrepet som direkte går i mot- Skriften alene- prinsippet?

Ifølge Carl Fr. Wisløff, bragte Luther for dagen den rette forståelsen av evangeliet. Det er tvilsomt. Luther bragte den rette forståelsen av rettferdiggjørelsen, men det alene er ikke evangeliet. Evangeliet er så mye mer! Rettferdiggjørelsen er bare begynnelsen og inngangen til evangeliet, men allikevel; uten rettferdiggjørelse ingen helliggjørelse osv.

Legg merke til ordet “forat” ved bibellesning og du vil bli forbauset.

De troende er rettferdiggjort med en hensikt. Dette kommer ikke frem i rettferdiggjørelsens forkynnelse i dag. Den er blitt et mål i seg selv. Nesten alt dreier seg om hva Jesus har gjort for oss. I motsetning til Bibelens ord: “Han døde for alle, FORAT de som lever ikke lenger skal leve for seg selv...”

Reformasjonens budskap og feiltolkning. Fra tro til innbildning. Det lykkelige bytte.

Hør hva Magnus Persson påstår i sitt skriv “Reformasjonens kjerne og budskap”: “Derfor er reformasjonen alltid aktuell. Den handler nemlig om å vende tilbake til det som utgjør kristendommens absolutte og umistelige sentrum: evangeliet om syndenes forlatelse. Dette er kirkens opprinnelige og hovedsaklige oppgave; å forkynne Kristus og Ham korsfestet for oss.” Dette blir sterkt misvisende og påstanden fra Persson, som er representativ for luthersk teolologi, må sees på som en feiltolkning av evangeliets budskap og er slettes ikke det sentrale i evangeliet. Folk kan bli lurt til å tro at de er “rettferdig, himmelen verdig”, men følges rettferdiggjørelsen ikke opp med en realisering av hensikten, kan “Det lykkelige bytte” snart ende i et fata morgana og troen man sikker var på at en hadde vise seg mer å være innbildning enn tro fordi man hadde satt sin lit til falske forhåpninger og tale måter. Magnus Malm skriver slik: “Ved at den lutherske teologien har gjort rettferdiggjørelsen ved tro til det sentrale innholdet i evangeliet, blir evangeliet redusert til å handle om kun én ting. Dermed havner en stor del av evangeliet utenfor”. Peter motsier også påstanden fra Persson slik. “Han som bar våre synder i sitt legeme opp på treet(forsoningen), FORAT vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten.” Blir hensikten ikke oppfylt går vi glipp av andre sentrale verdier i Skriften: Seier over synd, helliggjørelse og guddommelig natur, emner som blir tatt opp i Rom 5,6,7 og 8, mens rettferdiggjørelsen blir tatt opp i Rom 3.

En ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Nåde tas imot. Lydighet må læres. Konkurserklæring.

Til gjengjeld er forkynnelsen om veien nesten blitt borte. Det er skjebnesvangert. I rettferdiggjørelsen trenges det ikke å snakkes om noen vei. Den er en tidsbegrenset engangshendelse, men i helliggjørelses prosessen trenger vi å høre om veien og gå på den. Her trenger vi å høre om troens lydighet. Mandatet til Paulus i Romerbrevet. Syndsbekjennelsen fra 1888 av Gustav Jensen taler sitt tydelige språk. Den er i grunnen en konkurserklæring: “Selv om et menneske er kommet i rett forhold til Gud så forblir han allikevel en synder i en syndig verden”, sier Jensen. Apostelen Peter plasserer syndere sammen med de ugudelige. Er ikke syndere mennesker som lever etter sine lyster og etter sin egen vilje og som har den onde lyst i sitt hjerte?

Åndelig tvesinn.

Blir det ikke en form for åndelig tvesinn når man på den ene siden bekjenner at Kristus er blitt ens rettferdighet og at man er blitt forsonet med ham og da allikevel fortsetter å være en synder i denne verden? Paulus ser på dette som en umulighet. (Rom 6, 1-2.) Kommer det kanskje av at man forkynner at Kristus døde for våre synder på korset, men ikke at både synderen og det gamle mennesket døde sammen med Ham? Eller er det siste bare en ubetydelig appendiks? Luthersk evangelisk forkynnelse viser en forbausende undervurdering av Jesu frelsesverk.

Loven var maktesløs, nu er kjødet blitt maktesløs. [1]

Før var loven maktesløs ved kjødet. Rom 8, 3 forteller oss videre at nå er kjødet blitt maktesløs ved Faderens og Sønnens samarbeid. Dette verset beskriver verdens og historiens aller største snuoperasjon. Synden har ikke lenger noen eksistensberettigelse. Salig er den som for øine sine åpnet for denne sannhet. Dette er et faktum som hver kristen trygt kan bygge sin tro på. Det viser også følgende vers. Lovens krav kan nå oppfylles i den enkelte. Dette overgår langt evangeliet om syndenesforlatelse som er og blir symptombehandling

Syndenes forlatelse. Symptombehandling

Rettferdighetsforkynnelsen kan aldri bli noe annet enn symptombehandling, mens på Jesu vei blir det onde tatt ved roten. Syndenes forlatelse løser ikke noen problem, den gir en midlertidig lindring fordi synderen fortsetter å leve og synde. Jesus derimot oppfordrer oss til å dø sammen med Ham og ikle seg det nye menneske, da blir syndens problem løst. Synderen slutter å være en synder, kjødets gjerninger avlegges og den iboende synd erkjennes og dødes ved Ånden. En ny skapning vokser i det gode og fryder seg i Guds lov. Dette er det sentrale i det evangeliet Paulus og Peter forkynte. I 2 Peter 1, 1-11 gir Peter oss en pålitelig oppskrift om hvordan den troende kan få en rik inngang i Guds rike. 1930 oversettelse.

Så meget mere

Konklusjonen må bli: Forsoningen er viktig, men legg merke til Rom 5, 9-10 Det er noe som heter “ Så meget mere” etter rettferdiggjørelsen og så lenge lutherske teologer ikke er villige til å flytte hovedoppmerksomheten fra Rom 3 til Rom 8, 3 så vil det være vanskelig å betegne deres lære om “lov og evangelium” og rettferdiggjørelse som bibelsk evangelisk, tvert imot vil den kunne stenge for den rette forståelse av det evangeliske trosgrunnlag som består av rettferdiggjørelsen ved tro og det som er “meget mere” i Rom. 5,6,7 og 8. Syndens opphav er blitt tilintetgjort og en ny natur er skaffet til veie.

Hva blir så forskjellen mellom katolsk lære og luthersk evangelisk lære? Bortsett fra en del utvekster i katolsk lære blir forskjellen ikke så stor som Bygstad vil ha det til spesielt ikke når vi tenker på den utviklingen som i den senere tid har skjedd hos Lutheraner og den tilnærmingen og intensivering av samarbeidet mellom disse to kirkesamfunn som det legges opp til fra høyeste hold. Svelger man en kamel, så klarer man sikkert flere.