«Elsker nytelser høyere enn Gud»

Det er et stadig mer påtakelig fenomen at rikdommen vår ikke gjenspeiles i viljen til å gi. Både misjonsorganisasjoner og menigheter strever med å få økonomien til å gå i balanse.

Finnes det egentlig noen vesentlige forskjeller når det gjelder forvaltningen av penger mellom troende til ikke-troende nordmenn?

Mange aktive kristne er med i en eller annen form for givertjeneste, og bidrar på den måten til å finansiere kristen virksomhet enten her hjemme eller på misjonsmarken. Denne innsatsen er helt avgjørende.

Samtidig er det et stadig mer påtakelig fenomen at rikdommen vår ikke gjenspeiles i viljen til å gi. Både misjonsorganisasjoner og menigheter strever med å få økonomien til å gå i balanse. Og interessant nok ser det ut for at den rauseste givertjenesten finnes hos de eldste blant oss – de som vokste opp før Norge nådde toppen av velstandsskalaen.

I disse dager er mange av oss på ferie, og vi befinner oss i en tid på året hvor vi gjerne unner oss litt ekstra. Nå er det ingen grunn til å skamme seg over å hvile en gang i blant, det burde mange av oss antakelig gjøre mer av. Men forbruket i sommermånedene blir også en indikator på hvordan vi tar vare på det vi har blitt betrodd. Fremfor å fnyse av slike ubehagelige innvendinger burde vi spørre oss selv hvordan vi disponerer midlene våre.

I mandagens avis hadde Dignis kommunikasjonsrådgiver Kåre Eriksen et viktig innlegg, hvor han blant annet uttrykte sin undring over «at ikke advarsler mot pengenes makt har en mer sentral plass i forkynnelsen i forsamlinger som ellers sverger til bibeltroskap.»

Denne påpekningen er så berettiget at det er vanskelig å svare på hvorfor den ikke blir tydeligere gjenspeilet både i forkynnelse og debatt. Bibeltroskap kan ikke være en selektiv øvelse hvor vi påberoper oss troskap mot Mesterens lære på de områdene som passer oss best.

Når vi drøfter innholdet i Bibelens bøker, blir det ofte fremhevet at tekstene har blitt til i en annen tid. Straks vi snakker om forvaltningen av penger, er det imidlertid det motsatte som slår en: tekstenes aktualitet er så sterk at det smerter.

Tekstene er så utfordrende at det kan virke lettest å ikke forholde seg til dem. Det kan virke som om vi lider av en slags blindhet. Jesus snakket selv tydelig om pengenes fare, og Paulus advarte i 2. Tim 3 mot at menneskene i de siste tider blant annet skulle være pengegriske. «De elsker nytelser høyere enn de elsker Gud», skriver apostelen. Hvem av oss kan si at vi ikke i blir rammet av slike beskrivelser?

27. juni skrev Bergens Tidendes sjefredaktør Gard Steiro en tankevekkende kommentar om «metthetens nådegave». Han viste til den formidable velstandsutviklingen i løpet av de siste generasjonene, og spurte:

«Er vi i ferd med å utvikle en (slik) åndelig nummenhet i møte med egen rikdom? Evner vi fortsatt å fatte hvor privilegerte vi er?» Det var dagen etter at samme avis hadde fortalt at nordmenn bruker stadig mindre penger på humanitær hjelp og kriser – til tross for at velstanden fortsetter å vokse.

« Penger er en nyttig tjener, men en farlig sjef», skrev Kåre Eriksen mandag.

For en kristen skulle det være naturlig å tenke at alt det gode vi har, er gaver fra Gud. Om det finnes noe folk i verden som skulle være rause og tenke på sin neste når det gjelder forvaltningen av penger, må det vel være nordmenn anno 2014.