Ekstremvær og ekstremisme

22. juli-terroren og uværet i Europa er helt ulike hendelser, men begge kaller på redsel og sorg. Felles for dem er at samfunnet må forebygge at det skjer igjen. Og samfunnet – det er oss.

Høsten 2020 la regjeringen frem meldingen Samfunnssikkerhet i en usikker verden. Da Stortinget behandlet dokumentet, økte de ambisjonene ytterligere, og vedtok en rekke felles uttalelser.

Meldingen kom før leirskredet på Gjerdrum i nyttårshelgen, og før skogbrannene på Sotra tidligere i sommer. Tilbake sitter samfunn og enkeltpersoner med ny og rystende erfaring, og med et sterkt behov for å bli trygge på at det ikke skal skje igjen.

Hovedpoenget i stortingsmeldingen er at samfunnet må forebygge. Både mot at noen retter våpen mot vergeløse, og mot at naturkreftene raserer hele samfunn. Men hvordan?

Gamle Stoltenberg sa at «Langt borte finnes ikke lenger». Hans poeng var at verden er tettere på enn før, og at det som skjer langt borte, angår vårt eget nærmiljø.

Når det gjelder naturkrefter, kan selv det beste dokument ikke fremskrive hva som skal skje, når og hvor og med hvilken styrke.

Likevel er det ingen tvil om at vær- og klimaendringer er tydelig beskrevet av FN, og lagt til grunn i blant andre Norges arbeid med å begrense klimautslipp og temperaturøkning.

Disse autoritative dokumentene gjelder både for verdenssamfunnet og for det minste tettsted.

Det er i kommunene folk bor, og det viktige forebyggingsarbeidet skjer der. Da er det nødvendig å omsette den generelle kunnskapen, ned til lokale analyser og planer.

Alle kommuner skal ha en risiko- og sårbarhetsanalyse for seg og sin befolkning, og i den skal de konkrete utfordringene som gjelder for akkurat dem, beskrives.

– Man må tenke på det utenkelige, sier ekspertene, og planlegge for noe som aldri har skjedd før. 
Det er en krevende beskjed, og hvor skal man begynne?

DSB skal bidra til at Norge er et trygt land. Derfor har vi utformet en rekke eksempler (Analyse av krisescenarioer) som er basert på grundige vurderinger av alvorlige hendelser som kan treffe oss.

Disse kan brukes til konkret planlegging rundt om i landet, slik at beredskapsansvarlige har et sted å starte sammen med kommunestyre og næringsliv.

Scenariet om pandemi er fyldig omtalt det siste året. Med fasit i hånd, traff vi ikke helt på hva som faktisk skjedde.

Likevel er eksemplene inngang til hendelser og konsekvenser som samfunnet må planlegge for å kunne håndtere. Det være seg styrtregn, ras, sammenbrudd i strømnett, eller ondsinnede angrep.

I tillegg til den helt nødvendige lokale kunnskapen om risiko og sårbarheter, er det viktig å øve på hva som kan skje akkurat i vår kommune. Vi vet at det øker tryggheten hvis krisen rammer.

Å forberede seg på det utenkelige, betyr ikke at gammel erfaring er utdatert. Det står ikke i motsetning til å fortsette å øve på det vi kan.

I beredskapsarbeidet trenger vi nettopp dét: Fortsette jobben der vi er trygge på at den fungerer, men samtidig supplere med «Tenk hvis?»-tankegang.

Da står vi enda bedre rustet til å håndtere krisene når noe faktisk skjer, også om de skulle bli annerledes enn vi trodde.

En viktig lærdom er at krisen holder seg ikke for seg selv, den får konsekvenser i mange retninger. I Tyskland ser vi hvordan mye vann på avveie endrer alt.

Infrastruktur, matvareforsyning og ikke minst kommunikasjon er satt ut av spill, og skaper kriser i tillegg til selve katastrofen. Under pandemien ser vi det samme. Det vi vanligvis ville tenkt var en helsekrise, rammer langt flere deler av samfunnet enn bare helsevesenet.

Ti år med ettervirkning av terroren, som vi har fått mange konkrete historier om den siste tiden, taler også sterkt for seg selv.

Stoltenbergs ord gjelder ennå: Langt borte finnes ikke. Det kan skje også her. Det kan få konsekvenser også her. Derfor må vi bygge vårt beredskapsarbeid både på erfaringer, scenarioer og en god porsjon «Tenk hvis».