Drivkrafta i misjonen
Det skulle vere ein god rettesnor om dei organisasjonene ein samarbeider med, også har eit evangelisk siktemål, skriv Dagen på leiarplass.
«For meg er sjølve drivkrafta i misjonen at det er mange folkeslag som ikkje er nådde med evangeliet», sa Normisjons avtroppande generalsekretær Rolf Kjøde her i avisa onsdag.
Frå ein misjonsleiar kan det verke som ei sjølvsagd utsegn, men langt inn i Misjons-Noreg ser vi at slik er det slett ikkje.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Då Jeffrey Huseby tiltredde som generalsekretær i Misjonsselskapet i 2011, sa han at ei av oppgåvene ville være å samle støtte til forkynning, ikkje berre til diakoni eller bistand.
I dagens avis skriv Indremisjonsforbundets styreleiar Sverre Dag Ljønes om korleis det er lettare å samle inn pengar til humanitære prosjekt enn til forkynning av evangeliet.
Det er umogeleg å skilje forkynninga av evangeliet frå den praktiske nestekjærleiken som Jesus sjølv er det fremste dømet på. Derfor er det ulukkeleg at desse to for ofte blir stilte opp mot kvarandre.
Likevel er det avgjerande å minne kvarandre om at menneske blir frelste berre ved å høyre evangeliet om Jesus Kristus. Herren bryr seg om at vi treng mat og klede, husvære og arbeid. Vi står i Guds teneste når vi hjelper vår neste.
No i fastetida blir dette særleg aktualisert gjennom profeten Jesaja, som skriv at den fasten Gud har valt er kjenneteikna av å «dela ditt brød med svoltne og la hjelpelause og heimlause koma i hus.»
Men i ei postmoderne samtid er evangeliets eksklusivitet meir omstridd. Det er krevjande å hevde at Bibelens bodskap om tilgjeving for syndene i kraft av Jesu blod, er sjølve svaret for alle menneske, uavhengig av kultur og bakgrunn.
Då er det lettare å snakke om synleg naud og fattigdom.
Difor kan det verke når Rolf Kjøde åtvarar mot å la misjon verte ei «kristeleg utgåve av Raudekrossen eller Redd Barna». Dette er naturlegvis ikkje noko forsøk på å nedvurdere det uhyre verdifulle arbeidet desse organisasjonane gjer. Men for ei kristen kyrkje er det naudsynt å holde blikket vendt mot det evige.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Når den synlege nauda slik vert meir interessant enn den åndelege og usynlege, er det truleg eit symptom på den store trongen til åndeleg fornying mellom dei truande i vår tid. Meir enn vi tenkjer over, vert vi alle prega den tida vi lever i, og av den sekulære tilnærminga til livet.
Det er ingen grunn for at evangelikale kristne skulle overlate diakoniens arena til liberalteologiske krefter. Og det er grunn til å glede seg over eit veksande sosialt samvit mellom unge kristne i det lågkyrkjelege og frikyrkjelege landskapet.
Dei siste åra har vi også sett at fleire miljø har engasjert seg i arbeidet mot trafficking, vår tids slaveri. Menneskehandel krenkjer Guds bilete grovt, og det er difor helt på sin plass at kyrkja går inn i denne kampen.
I alt dette skulle det samstundes vere ein god rettesnor om dei organisasjonene ein samarbeider med, også har eit evangelisk siktemål. Bistand er på sitt beste når den møter både åndelege og materielle behov.
For både kyrkjelydar og kristne organisasjonar skulle det difor vere naturleg å søkje samarbeid med profesjonelle aktørar som kombinerer tru og bistand slik at menneske som vert redda ut av naud og fangenskap, også får møte Han som tilbyr redning for æva.