Drikke og danse i november

November er måneden hvor mørket legger sitt pledd over dagene og pakker de inn i tåke og regn. Kanskje slukker november lyset tidligere for hver dag som går, fordi den fra naturens og skaperens side egentlig var ment for hvile og ettertanke etter vårens og sommerens alle prosjekter, og med det signalisere litt ladetid før desemberrushet setter inn? Istedenfor forsøker vi heller å fortsette som før i samme tempo med mål om å fortsatt prestere på topp. Hele naturen hviler, bortsett fra oss mennesker, og så lurer vi på hvorfor vi er slitne. 

«Hvilen er høydepunktet i Guds aktivitet, den tilstanden all Guds skapelsesvirksomhet springer ut fra som strømmende vann», skriver Peter Halldorf i boken Drikk dypt av ånden.

Så hvordan hviler man? Halldorf viser til Hebreerbrevet som skriver om «løftet om å få komme inn til Guds hvile», en hvile som ikke er statisk og som ikke handler om fravær av bevegelse. Det handler om at kampen er slutt og dansen har begynt. Bevegelsen mellom Gud, Jesus og Den hellige ånd er forvandlende for den som takker ja. I den dansen blir vi formet, fornyet og forvandlet. En vals som ikke handler om å ta seg sammen og bli et bedre menneske, men som handler om å våge å ta steget ut i den guddommelige dansen. 

Regler og læresetninger er gode støttepilarer, men det er kjærligheten som skaper virkelig forandring og liv. «Jo mer et menneske lar seg fylle av Ånden, jo større blir hvilen – og jo mer utretter man i denne verden. Som hvilen er høydepunktet i Guds aktivitet, den virkelighet hele hans skapende virksomhet bunner i, er den det for mennesket. Derfor er hvilen midt i arbeidet, den forunderlige gleden ved å være Guds medarbeider.»

I Guds rike eksisterer ikke utbrenthet, har jeg hørt. For en fin setning, men hvor fjernt kan den også noen ganger virke for mange av oss som «jobber for Guds rike». 

Likevel kan vi minne hverandre på at det er ikke vi, men Den hellige ånd som både slukker og vekker menneskers tørst etter Gud. Det den imidlertid er avhengig av, er disponible hjerter hvor han kan tegne Jesu ansikt for verden. 

Kirkens oppgave er å være et gjenskinn av Jesu ansikt. Når troslivet kjennes tørt og dehydrert av alt man burde og skulle gjort og utrettet, både for Gud og for andre, blir det tyngre både å gå, men også å finne veien framover. Jeg tror Jesus visste at det er slik for oss mennesker, at vi blir slitne og tørste underveis i livsløpet. I Johannes sier han: 

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Johannes 7, 37–38 

På pinsedag gikk ordene til Jesus i oppfyllelse og vi kan få drikke av det som tilhører evigheten når vi vil. Livet med Den hellige ånd som veiviser og venn, blir man ikke sliten og tom av, hvis vi bare holder følge og beveger oss i samme takt.

Noen kan fortelle om når de møtte Jesus, men det er nok ikke alle som kan beskrive sitt første møte eller berøring med Den hellige ånd. Ånden virker i det skjulte og viser ikke sitt ansikt. 

«Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» 

Nå er hjemmet til Den hellige ånd på jorden og hvert menneske som sier ja til Jesus, er dens landingsplass. Der Ånden før kunne virke glimtvis gjennom profetene i Det gamle testamente, og i Det nye testamentet gjennom personen Jesus, lever den nå med full kraft, i vår verden. Her lever den gjennom kirken og gjennom hver og en av oss, på samme måte som den kom til Jesus. 

Ånden vil alltid lede oss mot Jesus og det vil gjøre noe med oss over tid. Den er livgivende. Da Elisabet møtte Maria og de begge bar på hvert sitt barn, Johannes og Jesus, står det om Johannes: «Da sprang barnet i hennes liv.» 

I sitt første møte med Jesus, reagerer Johannes med et spark, et sprell, et byks – han beveger seg i magen til Elisabet. Ingen kan komme i nærheten av Jesus uten at det skjer en bevegelse i det menneskets liv. Det er håpefullt i novembermørke dager.