Disiplenes fullkomne hellighet

Prekenteksten inneholder de to siste av de seks tese-avsnittene i Bergprekenen. De kalles «antiteser», men kanskje burde vi heller kalle dem «tilleggs-teser». For det som skjer er at Jesus først siterer en eller annen tese, før han enten utvider eller skjerper den. Eller vinkler den om. Generelt gir Bergprekenen oss disippeletikk med formaningspreg.

Slik innleder Jesus søndagsteksten:

38 Dere har hørt det er sagt: Øye for øye, og tann for tann!

Innledningsformelen svarer til rabbinsk språkbruk («sjamatem sje-ne’emar» = dere har hørt det er sagt). Det betyr at Jesus bruker kortsitat-teknikk. Han siterer stikkord fra en større tekst og forutsetter at tilhørerne husker resten.

Men i vår tid husker ikke folk resten. For å gjøre en lang historie kort: Jesus henspiller på 2. Mos 21,24, 3. Mos 24,20 og 5. Mos 19,21. Disse stedene utfolder, ifølge Umberto Cassuto, en eldgammel «liv-for-liv»-formel fra Hamurapis lov, hettittisk lov, sumerisk lov og mellomassyrisk lov.

Formålet var å rettsregulere hevnpraksis. Gjengjeldelse for urett skal ikke overstige formelen «liv for liv, brudd for brudd, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme …». På de tre moselov-stedene handler det om hvordan dommerne skal tenke i visse rettsprosesser.

Når Jesus i vårt vers siterer to av leddene i den gamle formelen, sikter han ikke til de tre konkrete Moselov-budene. (Jesus hadde jo nettopp sagt at han ikke var kommet for å oppheve Moseloven). Men han uttaler seg derimot om ur-problemet bak dem: Folks utbredte hang til privathevn.

Meningen med vers 38 kan gjengis slik: «Dere har hørt folk si at man fritt kan gå til privat gjengjeldelse uten innblanding av øvrighet og dommere, bare man følger formelen ‹øye for øye …›.»

Det er med andre ord ikke sant, det som jødehaterne sier, at det er «Moselovens hevnforestillinger» Jesus her i vers 38 protesterer mot.

Legg i fortsettelsen merke til hvordan Jesus ikke taler inn i domstolenes ansvarsområde, slik de tre Moselov-budene gjør, men holder seg til disiplenes privatsfære:

39a Men jeg sier dere: Sett dere ikke opp imot den som gjør ondt mot dere …

Det er Jesu skjerpede bud til disipler vi får i dette halvverset. Vi skal ikke sette oss opp mot dem som gjør urett mot oss, selv om vi er rammet av urett. For vi er disipler av en Herre som selv uten motstand og hevn fant seg i urettferdig henrettelse og død på et kors. Som disipler skal vi etterligne Herren og Frelseren vår.

(Dette svarer for øvrig til grunnsynet i GTs såkalte «Salmer med bønn om Guds hevn», som noen med urette anklager for å være «hevnsalmer». Sml. Rom 12,19ff = 5. Mos 32,35, 3. Mos 19,18a og 2. Mos 23,4f.)

Prinsippet om at Bergprekenen gir oss disippeletikk innebærer på den andre siden at den ikke gir oss sosialetikk. Derfor forbyr ikke vers 39a at disipler deltar i rettferdig krig.

Jesu fortsetter med fire selvforklarende eksempler:

39b … Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.

40 Vil noen føre sak mot deg for å ta kappen din, så la ham også få ytterplagget.

41 Og om noen tvinger deg til å følge ham én mil, da gå to med ham.

42 Gi til den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg.

Så kommer vi til tese-avsnittets sjette og siste underavsnitt, sitat:

43 Dere har hørt det er sagt: Du skal elske nesten din og hate fienden din!

Her bør Jesu ord tolkes slik: «Dere har hørt kjærlighetsbudet i 3. Mos 19,18 utlagt slik at dere ikke bare skal elske nesten deres, men også hate fiendene deres …» I Moseloven står det ikke noe sted at vi skal «hate fiendene våre». Derimot fantes det på Jesu tid utleggere som tolket budet slik, blant annet i Qumran. Jesus svarer med å lese sammen flere GT-tekster:

44 Men jeg sier dere: Elsk fiendene deres, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, …

Her fastholder Jesus kjærlighetsbudet i 3. Mos 19,18b, men han leser det sammen med GTs tekster om fiendekjærlighet (se 2. Mos 23,4f, Ordspr 25,21f) på en måte som skjerper og tydeliggjør fiendekjærlighetsbudet.

Jesus fortsetter med fem argumenter:

45a … for at dere kan bli barn av Faren deres i himmelen.

Første argument gjelder fiendekjærlighetens formål: At vi kan «bli» barn av vår himmelske Far. «Bli» betyr ikke «gjøre seg fortjent til å bli», men «virkeliggjøre det som vi i kraft av Guds nåde allerede er blitt». Videre:

45b For han lar solen sin gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.

Her handler det om Guds skapernåde mot alle mennesker. Når Gud er slik mot både onde og gode, bør Guds barn også være det. Argument nummer tre:

46 Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?

Dette er et rimelighetsargument. Disiplers nestekjærlighet må holde høyere mål enn bare vanlig kjøpslåing om ytelse og lønn. «Tollerne» nevnes fordi de var en mislikt yrkesgruppe. Argument nummer fire:

47 Og om dere hilser bare på brødrene deres, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?

Her handler det om å «hilse på», det vil si å hilse vennlig og hjertevarmt på. Femte og siste argument utgjør samtidig en oppsummering av hele hovedavsnittet:

48 Vær da fullkomne, likesom den himmelske Faren deres er fullkommen.

Den greske grunnteksten bruker her begrepet «teleíos» som betyr «fullstendig», «fullkommen», «fylt helt full». Det er blitt sagt at dette fullkommenhetsbudet ikke svarer til de greske filosofenes bilde av «toppen av en etisk rang-skala», men at det er det hebraiske helhetsbegrepet, «sjalåm» = «fred», som her er ment.

Legg også merke til sammenligningen med Faderens fullkommenhet. Det svarer til grunnbudet i Hellighetsloven (3. Mos 19,2 = 1. Pet 1,16). Jesus konkluderer her søndagsteksten med å forkynne oss Hellighetslovens hovedbud: Vi skal være hellige, likesom Faderen er hellig. Derfor betyr «fullkommen» her «fullkomment hellig». Den eneste måten å bli dét på, er å bli rettferdiggjort av Kristi nåde.