Dirrende om livet, døden og Gud

Bundet til en påle og med en sekk over hodet var Fjodor Dostojevskij (1821–1881) sikker på at han skulle bli henrettet. Ekstreme personlige erfaringer kaster lys over slitestyrken til bøkene hans.

Denne måneden blir det markert at det er 200 år siden en av verdenslitteraturens fremste skjønnlitterære forfattere ble født.

Det er en smule ironisk at Dostojevskij er en av den rike russiske kulturhistoriens største stoltheter. Sovjetregimet som tok makten noen tiår etter hans død, forsøkte å gjøre gudløs ateisme til en eksportartikkel. Kommunismen kollapset etter 70 år. Dostojevskijs hardt tilkjempede bekjennelse til kristen tro sto seg langt bedre.

– Jeg ble blåst av banen av hvordan Dostojevskij tar opp store diskusjoner om Gud i en bok som har form som en krim og en familietragedie, sa journalist og forfatter Alf Kjetil Walgermo til Dagen nylig.

Sammen med andre kjennere har Walgermo i forbindelse med jubileet reflektert over hva som gjør at Dostojevskij fortsatt fenger nye lesere. Noe av svaret ligger i forfatterens kompromissløse vilje til å ta inn over seg tilværelsens utfordringer og menneskesinnets mange motsetninger. Av egen erfaring hadde han dyp kjennskap til begge deler.

Moren døde tidlig av tuberkulose, faren noen år senere under uklare, men dypt tragiske omstendigheter. Dødsdommen som Dostojevskij fikk for å delta i en politisk lesegruppe, og som ble omstøtt av tsaren i siste øyeblikk, ville være nok til å skremme mange fra forstanden.

Siden fulgte fire år i fengsel i Sibir, sammen med noen av landets mest forherdede forbrytere. Det nye testamente var hans eneste lesestoff i disse årene. Årtiet han tilbrakte i Sibir førte til en intensivering av en rekke spørsmål hos Dostojevskij, blant annet det religiøse, påpeker russiskprofessor Ingunn Lunde overfor Dagen.

Etter løslatelsen opplevde Dostojevskij tap av en kone og to barn, samt pengenød som følge av spillegalskap. Gjennom livet ble han utskjelt, hånet og plaget med sykdom. Først på slutten opplevde han allmenn anerkjennelse for sitt helt spesielle forfatterskap.

En av erkjennelsene til Dostojevskij var at andre mennesker er den største prøvelsen, men også den største gaven. Det påpeker Kristeligt Dagblad i en omfattende artikkel om den russiske forfatteren.

Dostojevskij skildrer menneskets storhet og svakheter, også på komisk vis. Han lar forskjellige synspunkter og perspektiver komme til orde. Det kristne vitnesbyrdet i bøkene hans gjør inntrykk blant annet fordi han slipper til alle innvendinger uten filter.

Student Marit Siqveland påpekte overfor Dagen at man også i dag møter sterke innvendinger mot kristen tro. Derfor synes hun det er spennende å lese Dostojevskijs dialoger der argumenter for og imot troen får bryne seg mot hverandre på en overbevisende måte.

«Mennesket er en gåte. En gåte som skal løses, og selv om du bruker hele livet ditt på å forsøke å løse den, kan du ikke si at du har kastet bort tiden. Jeg beskjeftiger meg med denne gåten fordi jeg ønsker å være et menneske», skrev Dostojevskij.

Han hadde gått i nærkamp med tvilen og kommet ut av den som troende. Denne kampen kan man fortsatt bli berørt av.

I storverkene «Forbrytelse og straff» og «Brødrene Karamasov» dveler han over spørsmål om skyld og nåde som lodder sjeldent dypt.

Dostojevskijs bøker er ikke hellige skrifter. Noen bøker står seg bedre enn andre. Og det kan kreve tid og tålmodighet å trenge inn i selv de mest bejublede av romanene hans. Men med sitt fargerike persongalleri og ærlighet om livet er han en forfatter som fortsatt fortjener oppmerksomhet. Det gjelder ikke minst fra lesere som vil tenke gjennom hva det vil si å leve som en kristen.

«Jeg er jo verken en tåpe eller en fanatiker i min tro på Gud», skrev Dostojevskij om kritikere som latterliggjorde troen hans. Han hadde gått i nærkamp med tvilen og kommet ut av den som troende. Denne kampen kan man fortsatt bli berørt av.