Det som varer lenger enn vekkelsen

Denne helgen feirer danskene 50-årsjubileum for dronning Margrethe. Det vil si, selve feiringen er i denne omgang nokså nedtonet. Men jubileet er nå. I den forbindelse kan vi også her i avisen lese en større reportasje om Danmarks dronning. Nå kan vi begynne med å vende oppmerksomheten to uker tilbake i tid.

Med varme i blikket hadde den 81 år gamle monarken holdt sin nyttårstale slik hun har gjort det mange ganger før. Nå var hun kommet til slutten. «Måtte vi alle få et godt nytt år», sa dronningen. Så la hun fra seg manuskriptet, så varmt og bestemt i kameraet og avsluttet med de kjente ordene «Gud bevare Danmark». Hun etterlot ingen tvil om at dette var mer enn en frase.

Det er interessant å se vårt eget samfunn og vår egen kristendomsform i lys av det danske. Slektskapet er nært. Men samtidig som vi på mange måter ligner hverandre, er forskjellene også tydelige.

I fjor feiret vi 250-årsjubileum for Hans Nielsen Hauges fødsel. Vi skal ganske langt tilbake i historien for å vinne mer betydningsfulle kristne personligheter enn ham her i landet. I kjølvannet av virksomheten hans vokste det frem både en lavkirkelig kristen bevegelse og et blomstrende næringsliv i ulike deler av landet.

Danskene står på sin side i en annen tradisjon. Der er tenkere og diktere som Søren Kierkegaard og Nikolaj Frederik Severin Grundtvig blant de viktigste kristne personlighetene. De snakket et annet språk enn Hans Nielsen Hauge på flere måter enn den rent bokstavelige. Derfor er det urettferdig å sammenligne direkte, eller å sette dem opp mot hverandre. Men det går an å anerkjenne de ulike styrkene.

Kierkegaard og Grundtvig snakket et annet språk enn Hans Nielsen Hauge på flere måter enn den rent bokstavelige.

I Danmark er ikke kirkesøkningen høyere enn i Norge. Medlemstallene i folkekirken er prosentvis noe høyere, 74 prosent pr 1. januar 2020, ifølge Kirkeministeriet. I Norge har tallene ifølge Statistisk sentralbyrå kommet like under 70 prosent.

Den mest påtakelige forskjellen ligger blant annet i at danskene ikke har løst båndene mellom kirke og stat på samme måte som vi har gjort det i Norge. Det kan man mene ulikt om. Men dronningen er nok selv en del av grunnen til den fortsatte tilknytningen. Hun legger ikke skjul på sin kristne tro, og på sin glede over å delta i gudstjenester.

En av dem som har best forutsetninger for å uttale seg om dronningens kristne tro, er Erik Bjerager. Han har vært sjefredaktør i Kristeligt Dagblad siden 1994, og intervjuet dronningen da hun fylte 60 år i 2000. Det begynner å bli en stund siden, men hoffet avslo forespørselen om et nytt intervju i forbindelse med årets jubileum. Likevel gir intervjuet fra 2000 mer enn nok å tenke på.

Bjerager spurte dronningen hva hun mener er det sentrale ved en gudstjeneste. Svaret var tydelig og klart: «Det er selvfølgelige altergangen.» Dronningen gledet seg over at det hadde blitt feiret nattverd på flere gudstjenester enn før, og at mange deltok.

Samtidig uttrykte hun sin glede over de øvrige leddene i gudstjenesten. Også prekenen, enten den er god eller dårlig. Og ikke minst salmesangen.

I intervjuet med Dagen i forbindelse med 50-årsjubileet omtaler Bjerager dronning Margrethe som «et aktivt troende menneske», og som en med «glødende interesse for gudstjenesteliv og teologi». Ja, vi kan jo tenke etter hver og en, om dette er en beskrivelse vi kjenner oss selv igjen i.

I intervjuet i 2000 uttrykte dronningen glede over at flere fant å kunne snakke mer åpent om sin kristne tro enn da hun begynte sin dronninggjerning. «I den større åpenhet overfor mange ting synes jeg nok man kan glede seg over at det ikke lenger er dypt pinlig når folk står ved sin kristne tro», sa hun. Utsagnet hennes er interessant å fortolke i lys av vår egen tid, for man kan lure på om utviklingen nå går i motsatt retning med tanke på den offentlige samtalen.

Hun snakket også om de kristne høytidene på en måte som mang en kirkegjenger kan la seg utfordre av. Dronningen var nemlig opptatt av å «ta de små søndagene med» slik at gleden over høytidene ble desto større: «At man går skjærtorsdag, langfredag og kanskje en lørdagsgudstjeneste om kveldene, som man har i domkirken i Århus - den går jeg svært gjerne til hvert eneste år - og så kommer påskedag. Også selv om det regner.»

Her fremkommer det altså både at dronningen setter pris på de kristne høytidene, og, som Bjerager kommenterer i intervjuet med Dagen, at hun gjerne deltar i gudstjenester i ulike kirker rundt i landet. Det er rimelig å anta at dronningens tilstedeværelse på mer eller mindre vanlige gudstjenester gjør et visst inntrykk på danskene.

Erik Bjerager omtaler dronningen som «et kristent fyrtårn i Danmark». Det er imidlertid ikke opplagt at kronprins Frederik vil videreføre sin mors kirkelige engasjement den dagen han blir konge. Men før vi avfeier dronningens uttalelser som nostalgi, kan vi også reflektere over kraften i det å stå på en grunn som ikke så lett lar seg rokke.

Før vi avfeier dronningens uttalelser som nostalgi, kan vi også reflektere over kraften i det å stå på en grunn som ikke så lett lar seg rokke.

Om dronningen hadde vært fri til å delta i den løpende kirkelige og teologiske debatten, ville hun nok ikke fremstått som noen typisk vekkelseskristen. Gudstjenesteliturgien og en mer intellektuelt orientert kristen tro står henne antakelig nærmere enn lavkirkelighetens og frikirkelighetens inderlighet.

Likevel er det noe dypt tankevekkende og fascinerende i både det bestandige og det motstandsdyktige som finnes i å la troen hvile i fastere kristne rammer.