BORGERLIG: Det har vært borgerlig flertall på Stortinget i åtte år. Bildet er fra innsettelsen av Høyre, Venstre og KrF-regjeringen i januar i fjor. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Det som står på spill ved valget

Borgerlig eller rødgrønt flertall på Stortinget? Er det så nøye da?

Bare en drøy måned før valget viser samtlige meningsmålinger fortsatt at det ligger an til maktskifte i Norge og en ny rødgrønn regjering av en eller annen type. Men er det egentlig så farlig? Vil ikke det meste fortsette som før uansett?

På to viktige verdiområder er det riktig å bruke uttrykket skjebnevalg om det som skal skje den 13. september.

Vi lever i et av verdens mest stabile demokratier. Den norske samfunnsmodellen vil bestå uansett om statministeren heter Erna Solberg, Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum. Det er det ingen grunn til å legge skjul på.

Men på to viktig verdiområder er det likevel riktig å bruke uttrykket skjebnevalg om det som skal skje den 13. september. Et fortsatt borgerlig flertall er avgjørende blant annet for å hindre en utvidelse av abortloven og forhindre innskrenkninger av trosfriheten.

På venstresiden opplevde vi i vår den reneste overbudspolitikk når det gjelder å utvide grensen for selvbestemt abort. Arbeiderpartiet var nærmest blant de moderate med sitt forslag om å avskaffe abortnemndene mellom 12. og 18. svangerskapsuke.

For til venstre for dem er har SV og Rødt gått inn for selvbestemt abort frem til 22 uke. Altså helt frem til grensen for levedyktighet for fosteret.

I denne saken har de mest presise karakteristikkene av forslagene faktisk kommet fra folk som selv er hjemmehørende på venstresiden. Anne Holt som er mest kjent som forfatter, men også har en fortid som justisminister for Arbeiderpartiet, kalte SVs forslag for «grotesk».

Og den selverklærte venstreorienterte feministen Ida Rydeng skrev i Klassekampen om hvordan sykepleiere som medvirker ved senaborter på norske sykehus må holde de ufødte barna med selskap i de siste minuttene de lever mens disse hiver etter pusten og langsomt kveles.

Hennes oppfordring til politikerne på venstresiden var: «Ikke stem for en utvidelse av abortgrensa før dere er villige til å stå sammen med sykepleiere som skal holde barna med selskap mens de dør.»

Med et rødgrønt flertall ligger det altså an til den første dramatiske utvidelsen av abortloven siden den ble vedtatt i 1978. Nå er det ikke sånn at alt står bra til på borgerlig side i dette spørsmålet heller.

Regjeringspartiet Venstre vedtok også på sitt landsmøte i vår å utvide retten til selvbestemt abort til 18. svangerskapsuke. I Høyre finnes det også stemmer som ønsker å liberalisere abortloven.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men dynamikken på ikke-sosialistisk side er likevel slik at så lenge KrF i en eller annen form er en del av det parlamentariske grunnlaget for en regjering, så blir det ingen utvidelse av abortloven. Derfor vil en ny borgerlig valgseier i praksis forhindre en ytterligere svekkelse av rettsvernet for ufødt liv.

Så lever vi i en tid der trosfriheten er under press fra flere kanter. Menigheters forretningsdrift og frivillige engasjement kommer under press fordi de holder fast på det klassiske kristne synet på samlivsetikk.

I Kristiansand får Filadelfia-menigheten trøbbel med sin utleie av praktbygget Q42 og i Bergen blir pinsekirken Salts offentlige musikkskole-tilbud mistenkeliggjort av samme grunn.

Det er ikke alle disse sakene som i utgangspunktet er politiske. Men dette fenomenet slår også inn i politikken. Et eksempel på det er Klepp-saken fra Rogaland der den offentlige støtten til det lokale bedehusets fritidsklubb er forsøkt avviklet fordi man ikke åpner for homofilt samlevende i ledende verv.

Det er på venstresiden i politikken at denne iveren etter å straffe kristne økonomisk eller ved å bruke lover, regler eller forskrifter er sterkest.

På nasjonalt plan er det nye lovforslaget om forbud mot såkalt konverteringsterapi overfor homofile et uttrykk for den samme intoleransen overfor troende med et annet syn enn flertallet. Så kan man kanskje innvende at det jo faktisk er den sittende borgerlige regjeringen som sender denne loven ut på høring.

Det er helt riktig, men det forslaget som nå foreligger forbyr i hvert fall ikke voksne mennesker å søke hjelp i sjelesorg med sine tanker om legning og seksualitet.

Vi er glad for at KrF har kjempet for denne rettigheten som jo faktisk dypest sett handler om trosfrihet. Med et rødgrønt flertall ville denne loven sett helt annerledes ut.