Debatt
JERUSALEM: At Jesu profetiske ord her har en dobbelt betydning, slik at de også fikk relevans for de kristne som befant seg i Jerusalem forut for byens ødeleggelse i år 70, skal ikke benektes, skriver Axel Saxe.
Kenneth Fjell Rasmussen
Det kristne håpet er utelukkende knyttet til Jesu gjenkomst
«Synspunkt»-innlegget: «Håp om fred og forsoning» (Dagen 14/3) av forkynner i Kristent Nettverk, Erling Thu, representerer vranglære om endetiden, slik flere har påpekt i kommentarfeltet på Dagens Nettsider (der innlegget imidlertid forvirrende nok først fikk overskriften: «Endetidshysteri», som senere ble endret til: «I om lag 65 år har eg vore vitne til dette endetidshysteri»).
Thu holder seg ikke til Skriften, når han for eksempel påstår at «Guds rike skal gå fram på ein slik måte at det bibelske verdsbiletet blir rådande». For selv om Thu skulle ha rett i at «ingen av spådommane om templet i Jerusalem, antikrist, dyret, fellesmarkedet (EU) – det gjenreiste romarriket, Gog, Magog eller Harmageddon har blitt oppfylt slik det vart framstilt av folk med eit dispensasjonalistisk endetidssyn» – så betyr ikke dét, at man kan slå en strek over Skriftens tale om disse ting.
For dét er hva Thu i praksis gjør, selv om han hevder at «desse profetiane alt har fått [sin] historiske oppfylling i Israel». Men Det nye testamentet taler klart om at dette så langt fra er tilfellet. For det første viser vår Herre Jesus selv til at «profeten Daniel» har talt om en «ødeleggelsens styggedom» som skal fremstå forut for «Menneskesønnens komme på himmelens skyer med stor kraft og herlighet» (Matt. 24:14ff).