Det eneste som skal aborteres, er min likegyldighet

Som en kristen, med en god kristen oppvekst, har det alltid vært klart for meg at abort er feil. Enda mer enn det; en dypt urett er det å avslutte et uskyldig og forsvarsløst liv, på det stedet hvor det skulle være på det tryggeste i mors mage. På tross av min moralske overbevisning, har det vært en sak som ikke har opptatt min tanke i hverdagen. Men dette begynner å endres.

For noen uker siden satt jeg og leste om tematikken; den moderne feministkampen for selvbestemt abort, den biologiske utviklingen til barnet i magen og de ufattelige antallene barn som har blitt abortert i Norge og verden de siste 50 årene. Bakteppet for min lesning var et bokprosjekt, men ikke minst regjerningens lovforslag om å utvide abortgrensen fra uke 12 til uke 18.

Midt i mine studier måtte jeg stoppe opp, tårene begynte å trille – realitetene ved denne praksisen begynte å demre som aldri før.