Det beste ligger foran

Det pågår en kamp om kristendommens rolle i det norske samfunnet om dagen. Men jeg lurer på om ikke den viktigste kampen foregår et litt annet sted?

Jeg møter en del bekymrede mennesker om dagen. Alvorlige, snille, gjerne godt voksne, kristne mennesker. De er nesten alltid støttende og sier til meg at de er så glade for å se at det kommer noen yngre etter oss.

Men hvis jeg blir stående litt lenger enn det varme håndtrykket kommer det ofte også en uro til overflaten; Hva er det som skjer med Norge?

Mange har en ekkel følelse av at vi går feil vei for tiden. Vi skulle jo være et kristent land, men nå avvikles statskirken, vi har muslimske politikere, ny ekteskapslov, Stålsett-utvalg og alle vi med barn vet at det er så som så med undervisning om kristen tro på skolene om dagen. Går det til hundene med alt nå?

LES OGSÅ: Reagerer på konfliktstoff i kristne medier

Stat og kirke

Her mener jeg vi må holde hodet kaldt: Mye av dette handler om politikk. Prinsippet om at alle skal behandles likt og at Den Norske kirke dermed mister privilegier gir meg ingen søvnløse netter. Det er sikkert noen som bruker tanken om likebehandling for i realiteten å svekke kristen innflytelse i landet. Men siden jeg ikke tror på kristne land, bare kristne mennesker. Og siden jeg synes staten skal blande seg minst mulig inn i kirkenes anliggender er jeg faktisk ikke så veldig bekymret for mye av dette. Litt banalt vil jeg si at det ikke er i politiske hestehandler troens fremtidig i Norge avgjøres, men blant mennesker som følger Jesus med livet sitt der vi er.

Og da kommer vi til det som engasjerer meg mye mer enn tros og livssynspolitikken om dagen: Statistikk kan brukes til så mye. Spør du en ungdom vokst opp i en pinsemenighet vil han oftest si at han var den eneste kristne i klassen. Spør du Biskop Sommerfelt vil han nok si at de aller fleste er kristne. Jeg tror sannheten er et sted i mellom. Det er en minoritet , kanskje 5-10%, av befolkningen som er aktive i en lokal kirke. De fleste av oss som leser Dagen er nok i denne gruppen. Og så er det en veldig stor gruppe, kanskje 40-50% av befolkningen som er det jeg vil kalle tause kristne. De som ikke deltar jevnlig i noe kristent fellesskap, men som krysser av på kristen i et skjema om de må velge. Og det er deres tro jeg lurer på om er i spill om dagen.

Kristen identitet glipper

For når jeg snakker med naboer, studenter og journalister synes jeg å ane et mønster: Mennesker med muslimsk eller annen kulturell bakgrunn er ofte avslappet tydelige på hvem de er. Om de så ikke tror så mye selv, så tilhører de den eller den gruppen. Men når jeg spør kulturelt kristne nordmenn om de er kristne, blir det ofte stille. Så kommer det: Altså, jeg er jo ikke ateist. Før tenkte jeg nok at jeg var kristen. Men nå vet jeg ikke helt. Jeg synes å se at den kristne identiteten for en del holder på å glippe.

Dette handler sikkert om mange ting, men én av de tror jeg er denne norske tanken om at tro er noe veldig, veldig privat. Det virker nesten lettere å snakke om sexlivet sitt på Skavlan enn om troen sin. Og hva skjer med en tro som aldri uttrykkes?

Jeg er litt redd for at denne store gruppen tause kristne blir helt stille. At de blir språkløse om troen sin. For hva skjer med det vi aldri snakker om, som ikke får næring gjennom det kristne fellesskapet. Som i tillegg blir motkulturelt og upopulært?

Jeg vet ikke dette, men det aner meg at det nettopp her skjer noe som er mye mer avgjørende for Norges fremtid enn det som foregår på det politiske plan.

Samtidig, midt i dette ligger en fantastisk mulighet. Mennesket blir aldri moderne sa forkynneren Oddvar Nilsen. Og menneskets eksistensielle spørsmål, vår dype fornemmelse av å tilhøre noe større, den blir jo ikke borte. Tvert imot kan troen nå komme fra en annen vinkel. Ikke ovenfra gjennom politikk og lovverk. Men nedenfra, som den gjorde i begynnelsen. Rom hadde ingen kristne statsråder da kirken, gjødslet med martyrenes blod, spredte seg som ild.

Min opplevelse er at mange mennesker er åpne for å nærme seg Gud. Kanskje nå uten en del båser og fordommer man hadde tidligere.

Her er andre frispark-kommentarer i Dagen

Det beste ligger foran

En journalist kom til Filadelfiakirken i Oslo en søndag for å skrive en reportasje om det hun kalte ekstreme religiøse ytringer. Da hun kom måtte hun legge vekk artikkelen sin og bare delta. Etterpå skrev hun til meg: Dere har en flott menighet som bare ga meg positive vibber. Min mormor har alltid sagt at jeg kommer til å finne Jesus når jeg blir eldre og forstår litt mer av livet. Følte jeg tok et langt steg på veien dit i kveld hos dere.

Guds rike er sånn at det beste alltid ligger foran oss. Norge er fullt av muligheter. Jesus kommer nok ikke tilbake i lovene, men i hjertene. Jeg tror han trives best der.