Derfor trenger The Send og Den norske kirke hverandre

Denne uken var jeg invitert til å tale på Søfteland bedehus i Bjørnafjorden kommune like sørøst for Bergen. Temaet jeg hadde blitt tildelt var hvordan bedehuset kan møte en ny tid uten å miste sin åndelige egenart.

Siden 1800-tallet har landets bedehus ønsket å fungere som en vekkelsesbevegelse overfor både Den norske kirke og brede lag av folket. Etter hvert føyde også en rekke frikirkesamfunn seg til blant de ulike forgreiningene i norsk kristenhet.

Vekkelseskristendom er i sin natur mer omstridt enn folkekirken, men denne høsten har debatten tatt en vending jeg ikke helt hadde ventet. Det har å gjøre med arrangementet The Send som finner sted 25. juni 2022 i Telenor Arena.

24 kristne organisasjoner står bak. De representerer en uvanlig stor bredde av sammenhenger, i all hovedsak fra norsk lavkirkelighet og frikirkelighet. KFUK-KFUM er ikke med, og det ønsker de antakelig heller ikke å være.

Kritikken mot The Send er sammensatt. Deler av den har sammenheng med Donald Trump. Der har mangeårig Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, som i høst er ute med boken «Trump, Gud og kirken», og førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole ledet an, med hver sine innfallsvinkler.

En annen del av kritikken kommer fra noen av dem som har høstet negative erfaringer i karismatiske kristne miljø. Rut Helen Gjævert ble kjent da hun stod bak den banebrytende VG-dokumentaren «Frelst» i 2016. Der fortalte hun om sin bakgrunn i Jesus Revolution Army og om veien ut derfra. Denne uken stod også Espen Gilsvik frem med advarsler. Han har bakgrunn fra det samme miljøet, og har både vært leder i Ny Generasjon og lovsangsleder i Jesus Church.

Dette har blitt utfordrende for arrangørene. Det er ikke sånn at tusenvis av kristne ungdommer tropper opp på Telenor Arena bare fordi det står annonser i de kristne avisene. Men i stedet for å snakke opp arrangementets positive sider, har arrangørene måttet forsvare selve det faktum at de står bak det.

Deler av kritikken vil antakelig roe seg etter hvert, blant annet det som går på selve forkynnelsen. Rett nok påhviler det arrangørene et ansvar for å ikke ty til navn som kan trekke oppmerksomhet, men som kommer med billige og tvilsomme teologiske poenger.

Men når vi vet hvem som står bak The Send, for eksempel NLM Ung, ImF Ung, Laget, Frelsesarmeen og Frikirkens barn og unge - ved siden av Ungdom i Oppdrag og 18 andre, ser ikke akkurat den kristne høyresiden i USA ut til å være noen sentral premissleverandør.

Før helgen publiserte vi en tekst av Egil Elling Ellingsen. Han er mest kjent som pastor i IMI-kirken, men er også styreleder i Impuls. Han skriver blant annet at han gjerne skulle hatt en The Send-festival å dra på da han var yngre. For noen dager siden skrev prest Vidar Mæland Bakke i ByMenigheten Sandnes om hvordan han opplevde et viktig åndelig gjennombrudd på en gedigen misjonskonferanse i Nederland tidlig på 1990-tallet.

Viljen til å evaluere seg selv og sin egen historie kritisk er fortsatt nokså ujevnt fordelt i Kristen-Norge. Ungdom i Opddrag gikk foran med et godt eksempel etter Frelst-debatten i 2016.

Den delen av kritikken mot The Send som handler om hyperaktiv åndelighet eller om åndelig manipulasjon og stress som fører til utbrenthet og kanskje frafall fra troen, tror jeg får større effekt fordi for få kristne ledere har vært villig til å reflektere åpent om disse sidene ved egen virksomhet.

For både i idrettsmiljø, musikkmiljø, skolemiljø og i menighetsmiljø er det alltid risiko for at nettopp miljøets forventninger over tid kan bli så tunge å bære at unge mennesker gir etter for presset og blir med på ting de senere angrer bittert på.

Iblant kan forholdet mellom kirken og bedehuset eller frikirkeligheten være preget av avstand og mistro, kanskje til og med tilløp til gjensidig forakt.

Det finnes neppe noen oppskrift som løser dette problemet en gang for alle. Men det går an å bidra til at den åpne samtalen om kristen integritet, respekt og ydmykhet holdes i live. Det går an å erkjenne at ja, vi har tatt noen dårlige valg, vi også. Evangeliet mister ikke sin kraft av den grunn. Snarere tvert imot.

Forholdet mellom det varige og det umiddelbare kan være vanskelig, på mange ulike områder i livet. Også i kirken. I kirkelovens paragraf 9 heter det at «Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet.»

Sannsynligvis kan alle som står bak The Send slutte seg helhjertet til dette formålet. Men en ting er å ha gode intensjoner, noe annet er det å sørge for at intensjonene blir realisert. Jeg tror det er nettopp håpet om en slik realisering som motiverer The Sends norske støttespillere. Og det er et spennende utgangspunkt.

Både på Søfteland og andre steder rundt i landet vet man godt at bedehuset ikke blir sett på som det mest spennende huset i nærmiljøet. Virkelighetsopplevelsen er nokså lik i frikirkelige sammenhenger. Men la oss huske at begge disse retningene oppstod som nettopp vekkelsesbevegelser, med mer eller mindre nær tilknytning til Den norske kirke.

Det er ikke helt ulikt hvordan klosterbevegelsen gjennom sin historie har vært en næringskilde for kirken. En fornyelseskraft innenfra. Når vi i år feirer 250-årsjubileet for Hans Nielsen Hauges fødsel, er det verdt å reflektere over hvordan vekkelsesbevegelser kan være på sitt beste. Det forandrer seg nok med tidene, slik bedehusbevegelsen har forandret seg mye siden 1800-tallet. Og verken Hans Nielsen Hauge eller senere vekkelsesledere sa eller gjorde alt rett. Det må vi også kunne snakke åpent om.

Det ser ikke alltid så prangende ut. Noen ganger går det aldeles galt. Men hvis kirken mister de vitale vekkelsesbevegelsene, øker faren for åndelig hjerteinfarkt betraktelig.

Iblant kan forholdet mellom den etablerte kirken og bedehuset eller frikirkeligheten være preget av avstand og mistro, kanskje til og med tilløp til gjensidig forakt. I mer ettertenksomme øyeblikk forstår man kanskje den andres styrker bedre.