AKSEPTERT LIVSFORM: Det er bred konsensus om at homofilt samliv er en livsform som er kommet for å bli og som berører en beskjeden prosent av landets befolkning, så vel utenfor som innenfor landets kirker og trossamfunn, skriver Terje Hegertun. Foto: Adobe Stock

Derfor skrev jeg om samlivsetikk

«Det trofaste samlivet» er skrevet for at en viktig samtale kan bli fruktbar og erfares meningsfull, ikke for å skjerpe retorikken. Jeg deler drømmen mange bærer om at alle 
i framtiden skal kunne leve gode liv med dem de elsker.

Ettersom Dagen på lederplass 26. mai forsøker å ta mannen i stedet for ballen etter utgivelsen av boken Det trofaste samlivet, er det naturlig for meg å begrunne hvorfor jeg har skrevet en bok om samlivsetikk.

Boken er resultatet av en forskningsperiode der jeg har kunnet fordype meg i tematikken. I det ligger det også en forskningsetisk forpliktelse å gjøre innsiktene tilgjengelig for andre.

Nå er trolig «homofilt samliv» i stor grad utdebattert i det offentlige rom. Det er bred konsensus om at det er en livsform som er kommet for å bli og som berører en beskjeden prosent av landets befolkning, så vel utenfor som innenfor landets kirker og trossamfunn. Like fullt er det kristne miljøer hvor temaet er følsomt og krevende å snakke om.

Samlivsetikken representerer en betydelig smerte og et dilemma. Mange kristne kjenner seg samvittighetsforpliktet til en bestemt forståelse av de aktuelle bibeltekstene, noe som i praksis fører til at homofile henvises til et livslangt aleneskap. Samtidig ønsker kristne kirker å møte homofile med åpenhet og respekt.

Boken har noe å melde ved at jeg løfter fram det trofaste samlivet, slik det har vært forstått gjennom ekteskapspakten.

Det er en bærekraftig og velprøvd par-relasjon som fra uminnelige tider har vært båret fram ved hjelp av etiske kvaliteter som er tydelig forankret i mange bibeltekster.

Det er viktig å framsnakke både kjærligheten og trofastheten og ansvarligheten mot et bakteppe av eksperimentering og usikkerhet rundt både samlivsformer og kjønnsidentitet. Trofastheten gjenspeiler på en vakker måte den kjærlighetspakten Gud har inngått med oss.

På denne måten holder kjærligheten oss fast i et ansvar og får oss til å våge det usannsynlige: å love hverandre livslang troskap.

Det er både dristig og risikofylt fordi det innebærer muligheten til å bryte, men også friheten til å la være å svikte. Selv om vi lever under syndens vilkår i verden, kan to som elsker hverandre bygge noe varig og fint sammen.

Jeg har latt meg inspirere av profeten Mika som i en annen sammenheng spør: «Hva krever Herren av deg? At du viser trofast kjærlighet». Mon tro om ikke nettopp dette er en hilsen til oss for en tid som denne? Trygghetskilden nummer én er at du er der når nødens time kommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Samtidig som jeg i respekt for den kristne tradisjonen fastholder det heterofile ekteskapets særstilling, legger jeg det trofaste samlivet til grunn i møte med homofile par som vil leve etter de samme troskapsidealene.

Det andre omstøter ikke det første, men representerer en mellomposisjon i kirkenes arbeid med homofilispørsmålet.

Det innebærer at vi med frimodighet utfordrer alle – både heterofile og homofile – med hensyn til det de kan ha et aktivt forhold til: det etiske rammeverket. Ikke det ingen av oss kan gjøre så mye med: hva som er vår grunnleggende seksuelle orientering.

I boken drøfter jeg de aktuelle tekstene som berører dette saksfeltet. Jeg legger vekt på at de må tolkes i lys av deres egen historiske kontekst, noe som gir de mening også i vår tid. Bibeltekstene beholder sin autoritet som tydelige advarsler mot alle samlivsformer og livsstiler som er løsrevet fra den etikk ethvert samliv skal prøves i lys av.

De homofile som i dag bekjenner troen på Kristus og er disipler av Jesus, er ikke tegnkandidater på en hedensk livsførsel, men på et kristent liv.

Jeg inngir selvsagt andre rett til å ha andre tolkningsnøkler og helhetsforståelser i møte med de samme tekstene. Ethvert kirkesamfunn skal respekteres for sine standpunkt, i tråd med den tros- og ytringsfrihet vi alle nyter godt av.

Det egner seg dårlig å gjøre homofile til kirkepolitiske ammunisjonsobjekter i en stillingskrig mellom teologiske fløyer. La oss i stedet forsøke å forstå noe av sårbarheten og smerten hos dem som er personlig berørt.

Vi er bedre tjent med å føre de langsomme samtalene og etablere den tillitsfulle dialogen. For hva om det finnes en annen fortelling? Hva om det kan tegnes et annet kart å manøvrere etter?

Det trofaste samlivet er skrevet for at en viktig samtale kan bli fruktbar og erfares meningsfull, ikke for å skjerpe retorikken.

Jeg deler drømmen mange bærer om at alle i framtiden skal kunne leve gode liv med dem de elsker. At dette er i tråd med både kristen etikk og god skrifttolkning, vil lesningen av boken kunne bekrefte.