«Mine argumenter mot norsk EU-medlemskap er stort sett de samme i dag som de var da jeg stolt slapp nei-stemmen ned i urnen på et trøndersk grendahus i 1994», skriver Vebjørn Selbekk. Illustrasjonsfoto: Rune Petter Ness, NTB scanpix
Derfor sier jeg nei til EU
Ja-sidens skremselspropaganda har blitt grundig avkledd i årene etter avstemningen.
Hvis jeg kjenner riktig godt etter, kan jeg fortsatt føle rester av sitrende seiersfølelse fra den historiske mandagen i november 1994. Oppe på loftsstua vår (den ble senere bare hetende nei-loftet) gikk intens neglbiting utpå kvelden over i ville jubelscener da opptellingen viste en ugjenkallelig nei-seier. På TV måtte en tydelig motvillig Kåre Willoch til slutt rekke frem neven for å gratulere Sten Ørnhøi.
Til denne dag regner jeg nei-triumfen for 25 år siden som en av de største politiske seirene jeg har fått lov til å oppleve. Det norske folk maktet å stå imot presset fra den politiske eliten, den økonomiske eliten og medie-eliten. Hver på sin måte hadde de i måneder og år messet om hvilke ulykker som ville vederfares vårt fedreland dersom vi velgere var så ulydige å stemme ned deres prestisjeprosjekt, Den europeiske union.
Men vanlig folk viste motstandskraft, sunn fornuft og bondevett. Nordmenn liker ikke å bli fortalt hva vi skal gjøre, verken fra Brussel eller fra Oslo. Arbeiderpartiet og Høyres felles europeiske drøm frontkolliderte med en merkelig allianse av bønder, fiskere, sosialister og kristenfolk. Og det var EU-drømmen som endte som totalvrak, for øvrig sammen med mange norske toppolitikeres ambisjoner om godt betalte jobber i EU-systemet.
