Den trange port og smale vei

Axel Lundholm Saxe påpekte i et leserinnlegg den 23. juli at den smale veien i Matt. 7,13–14, sikter til den daglige omvendelse, det å forbli frelst. Han hevdet videre at dette er nødvendig selv etter at vi har fått gå gjennom omvendelsens «trange port» og har kommet til tro på Jesus som Herre og Frelser. 

Jeg er enig i at den smale vei omhandler det å bli værende, forbli en kristen, men uenig i at selve omvendelsen det vil si det å ta imot Jesus som sin Frelser, er en trang port. I Apg. 2,21 står det: «Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst.» Enklere kan det ikke uttrykkes.

Objektivt sett er frelsen en vidåpen brei dør og her er det ingen krav eller betingelser. Synderen kan komme akkurat slik han er. Det har gjennom historien vært bevegelser innenfor norsk kristenhet, i opposisjon til dette. Innen deler av pietismen ble det for eksempel hevdet at å angre av frykt for Guds straff og fortapelse, ikke var god nok grunn til omvendelse. Angeren måtte være av kjærlighet til Gud. Da kreves troens frukter før det er tillatt å tro.