Den rette døren

Det ble nettopp arrangert en stor misjonskonferanse i Stavanger. Under navnet Agenda Ut var det et bredt anlagt og variert program med blant annet en bolk som handlet om økumenikk.

Personlig kjenner jeg meg hjemme når det snakkes om økumenikk. Dette er et resultat av å ha besøkt mange kirker rundt om i verden. Selv om både form og språk i gudstjenesten kan være fremmed, er det en grunnleggende følelse av fellesskap og samhørighet som sitter igjen etter at gudstjenesten er ferdig. Det er opplevelser jeg har hatt i både Bangkok, Bujumbura og Bedehuset. Mange med meg finner mangfoldet i den verdensvide kirke trosstyrkende. Det at så mange fra totalt forskjellige kulturer er enige om så utrolig mye i Bibelen oppleves som et under. Det er det kanskje også.

C.S. Lewis’ bok Mere Christianity er sannsynligvis den boken som etter Bibelen har betydd mest for meg. En av de tingene han beskriver, er hvordan den som omvender seg kommer inn i en kirke eller forsamling via et venterom der det går dører inn til de forskjellige kirkesamfunnene. Du kan bruke tid på å finne den døren som virker som den rette for deg, men når du først har gått inn en av dørene og funnet deg til rette, skal du være god mot dem som har gått inn en annen dør og be for dem hvis du tror de tar feil i noe.

Dette bildet har sine begrensinger, men etter å ha vokst opp på bedehuset på Sørvestlandet har det vært en stor hjelp i senere møter med kristne i resten av verden. Det gir en ydmykhet overfor de som tenker og tolker litt annerledes. Det fører til en åpen holdning der man først ser etter det vi har felles og ikke det som skiller. Noen hevder at det er kirker som tolker Bibelen på en slik måte at det er vanskelig å tenke seg at de har en inngangsdør fra venterommet til Lewis. Men vi må snakke sammen med alle som ønsker å bygge ned forskjellene og søke enighet. Seminaret om økumenikk på Agenda Ut handlet om at disse forsøkene må oppmuntres.

Leder i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, holdt et innlegg på konferansen der hun påpekte viktigheten av at kirken måtte forkynne tydelig om korset og engasjere seg i misjon. Hennes klare tale gledet mange av oss, mens andre (Johannes Kleppa i Dagen 6/11) problematiserer kirkens rolle i misjon. Det Norske Misjonsselskap (NMS) får fra tid til annen oppfordring om å markere seg i konfliktsaker og ta avstand fra Den norske kirke. Dette har NMS ikke hatt tradisjon for selv om den ikke identifiserer seg med alle vedtak som gjøres.

Generalsekretær i NMS, Jeffrey Huseby, har uttalt at NMS i utgangspunktet samarbeider med alle som vil misjon. En slik uttalelse provoserer kanskje noen, men en større enhet blant Guds folk ville uten tvil gi en større misjonerende kraft og virke tillitvekkende blant folk som i dag står utenfor kirke og bedehus.