PROFETISK: Det profetiske ordet skal prøves – og dersom en slik prøving ikke skjer, så har vi øvet urett mot menneskene som ble utsatt for det, og dermed dypest sett mot Gud, skriver Andreas Nordli. På bildet ser vi ham på scenen sammen med tidligere nestleder Runar Byberg under en medarbeidersamling i 2018. Foto: Johanna Hundvin Almelid

Den profetiske gaven i dag

Når det har blitt profetert ting som ikke har skjedd, trenger vi å være trygge nok til å snakke om det og erkjenne feil. Det er alltid et lederansvar å gi rom for, prøve og skjelne både forkynnelse og den delen av det profetiske ordet som handler om fremtiden.

Det har i løpet av de siste månedene vært publisert artikler i Dagen om den profetiske gaven. Noen av disse artiklene har vært ført i pennen av førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Han har blant annet pekt på usunne trekk i den karismatiske bevegelsen.

Les også
Lou Engle og The Send-profetiene

Jeg vil gi Teigen anerkjennelse for at han tenker kritisk om forkynnelsen, både i karismatiske sammenhenger, men også i møte med ny-kalvinisme og såkalt liberal teologi. Teigen er blant dem som «gransker skriftene».

Med dette ønsker jeg å formidle respekt for Teigen og gi ham rett i deler av hans kritikk om bruken av den profetiske nådegaven. Forkynnelse skal tåle lupens skarpe søkelys.

LEDER: Andreas Nordli leder Ungdom i Oppdrag i Norge. Foto: Tore Hjalmar Sævik

Jeg vil videre forsøke å si noe om mitt perspektiv på den profetiske gaven, og hvordan jeg tenker den bør brukes i dag. Deretter vil jeg si noe om misbruk av den profetiske gaven og hvilke konsekvenser dette kan få.

Aller først skal jeg vise til tre prinsipper om den profetiske rollen fra Det gamle testamentet, tre prinsipper vi kan anvende i dag.

Tre prinsipper

For det første ser vi at de aller fleste profetiske skrifter i Det gamle testamentet (GT) inneholder beskrivelser av profetens samtid, sett i lys av Guds vilje og hensikt. Bare et lite mindretall av de profetiske ordene i GT handler om fremtiden. De profetiske ordene er med andre ord i stor grad en kontemporær samfunnsanalyse; hvor synd, dom, omvendelse, håp og tilgivelse er hovedelementene.

Dette hjelper oss til å forstå profetiens rolle. Den skal først og fremst formidle det som er på Guds hjerte om samtiden, hvor loddsnoren er Guds Ord. Dagens profetiske stemmer trenger derfor å inneholde en samtidsanalyse av kirken og samfunnet, sett i lys av Guds ord og Guds nåde. I vår tid har Børre Knudsen kanskje tydeligst av alle båret en slik stemme.

For det andre, når israelsfolket ikke levde i henhold til Guds ord, kalte profetene i GT menneskene til omvendelse. Profetene er ofte konkrete når de påpeker folkets synd; utbytting av fattige, barneofringer, etnosentrisme, avgudsdyrkelse, ran, manglende gavmildhet, egoisme og fråtsing blir beskrevet i klare ordelag.

Men profetene stopper ikke der; de formidler også Guds kall til omvendelse fra synd og Guds vilje og ønske om å tilgi. Profetene i GT er altså vekkelsesforkynnere. Av dette kan vi lære at den profetiske stemme er en vekkerrøst.

For det tredje, profetene i GT peker frem mot et kommende rike – både det evige riket som vi fremdeles venter på, men også om en kommende Messias, som skulle lide og dø en stedfortredende død for menneskets synd. Det profetiske ordet er altså både kristusfokusert og eskatologisk. Dette modellerer behovet for å være Jesusfokusert og himmelvendt i vår forkynnelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Oppmuntring, trøst og formaning

Den profetiske rollen avsluttes ikke i GT. Den fortsetter i Det nye testamentet (NT), og den endres noe. Mens den profetiske gaven ble gitt til noen få i GT, mener jeg at vi alle kan tale profetisk i Den nye pakt. Slik jeg leser Bibelen, er det heller ingenting som tyder på at dette var en gave som tok slutt med apostlene.

Det finnes noen få eksempler på profeter i NT som peker på helt konkrete hendelser som skulle komme. Profetisk tale er likevel først og fremst ord til oppmuntring, trøst og formaning.

Slik blir profetisk tale i Den nye pakt dermed forkynnelse av Guds ord, hvor vi som mottakere blir målt opp mot standarden i Guds ord og kalt til omvendelse. Samtidig må også det profetiske ordet inneholde håp; nemlig evangeliet som gode nyheter.

Dette håpet gjelder for dette livet, men det gjelder også for det evige livet. Forkynnelsen trenger å speile både sannheten og nåden. Dr. Einar Lundeby sa at dersom vi kun løfter frem sannheten i Guds ord, så bygger vi et diktatur. Men dersom vi kun peker på nåden, blir det anarki. Vi trenger altså begge deler. Og i Jesus finner vi begge deler fullt ut legemliggjort (Joh 1,14).

Tre fallgruver

Samtidig kan det profetiske ordet enkelte ganger også formidle skisser av det som ligger foran. Når vi taler om det som skal komme, så skal dette alltid være i overensstemmelse med Guds hensikt slik det formidles i Bibelen. Det skal også bæres frem med ydmykhet fordi vi alle er falne mennesker som «ser stykkevis og delt».

Her ligger det også noen fallgruver. Jeg skal videre peke på tre av disse.

For det første kan ikke det profetiske forstås som en «magisk formel» - som et abrakadabra - eller selvoppfyllende. Derimot kan det forstås som en beskrivelse av noe som ligger på Guds hjerte, som en invitasjon fra himmelen til å være med å be og jobbe frem det som Gud ønsker.

For det andre, hva gjør vi når det profetiske ord ikke blir oppfylt? Jeg har selv hørt profetiske hilsninger som i ettertid ikke viste seg å stemme. Og her ønsker jeg å være selvkritisk; som ledere har vi forsømt oss når vi ikke har evaluert de profetiske ordene som ikke har gått slik det ble beskrevet.

Som ledere har vi forsømt oss når vi ikke har evaluert de profetiske ordene som ikke har gått slik det ble beskrevet.

Og for det tredje; når det formidles at skal Gud gjøre noe stort nå, i denne generasjonen, med disse ungdommene, så skal Gud forandre verden – da kan vi øve urett mot unge mennesker.

Dessverre har et slikt budskap vært med å gjøre det vanskelig for enkelte unge mennesker. De har fått byrder de ikke var ment å bære. For hva gjorde de når vekkelsen uteble? Og enda verre; hva om det er min feil at vekkelsen ikke kom? Var det slik at jeg ikke levde radikalt nok? Var det jeg som stengte for det Gud ville gjøre?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg har snakket med noen unge mennesker som har opplevd dette. Slike erfaringer har satt dype spor.

Barnet og badevannet

Det profetiske ordet skal prøves – og dersom en slik prøving ikke skjer, så har vi øvet urett mot menneskene som ble utsatt for det, og dermed dypest sett mot Gud. Det profetiske ordet skal først og fremst prøves mot Guds ord, men det skal også prøves mot det faktum om det virkelig skjedde slik det ble profetert.

Og når det har blitt profetert ting som ikke har skjedd, trenger vi å være trygge nok til å snakke om det og erkjenne feil. Det er alltid et lederansvar å gi rom for, prøve og skjelne både forkynnelse og den delen av det profetiske ordet som handler om fremtiden.

Samtidig; barnet må ikke kastes ut med badevannet. Jeg tror på profetisk tale – også profetisk tale om ting som skal komme. Jeg har selv erfart dette. Men dette fordrer varsomhet og kritisk tenkning.

Ingen bør «bygge huset» på slike ord alene. Profetisk tale kan heller ikke overta for strategisk tenkning eller normale beslutningsprosesser i en organisasjon eller hva en enkeltperson bestemmer seg for. Derimot bør slike profetiske ord heller fungere bekreftende for noe en allerede opplever.

Jeg ønsker meg ikke en karismatisk kultur hvor vi ukritisk «skyter profetiske ord fra hofta». Vi som ledere i karismatiske sammenhenger trenger å ta ansvar for at en slik kultur ikke vokser frem, og et slikt ansvar ønsker jeg som leder å ta i vår sammenheng – samtidig som vi også har ansvar for å legge til rette for at Gud kan tale til sine barn i dag.