Den kristne storfamilien

I forrige uke kunne vi her i avisen lese om ekteparet Silje Maria og Ola Ohm på Jæren i Rogaland. Nå har de tre barn, men utgangspunktet for intervjuet var deres erfaringer fra tiden som single. Disse erfaringene er det vel verd å lytte til.

I mange kristne miljø er man opptatt av å løfter frem familien som samfunnets grunncelle. Det finnes en mengde gode grunner for å snakke opp familien.

Gud har skapt oss til fellesskap med hverandre, og har gitt oss familien som et fundament i livet. Det ikke noe å skjemmes over. Tvert imot.

Og etter flere tiår hvor familien har vært gjenstand for politisk debatt er det særlig aktuelt å løfte frem relasjonene mellom mor, far og barn som et godt utgangspunkt for livet.

Men dette må aldri stå i veien for å snakke sant om de mange som har vonde erfaringer fra familieliv. Det må heller aldri stå i veien for å innlemme de mange som ikke har ektefelle eller egne barn.

I juli sa prest Vidar Mæland Bakke i Bymenigheten i Sandnes til Dagen at han ville snakke mer om storfamilien og kanskje mindre om kjernefamilien. Det er et godt utgangspunkt for en samtale om hvem menighetene retter oppmerksomheten sin mot.

Det betyr ikke at man skal nedtone familiens betydning. Men det betyr at man både fra talerstolen og på andre arenaer bør være bevisst på hvordan man snakker.

På Oslo kommunes nettsider kan vi lese at rundt 47 prosent av de drøyt 345.000 husholdningene i hovedstaden består av én person. Det gjenspeiler ikke situasjonen i alle landets kommuner, men det forteller oss likevel noe viktig om befolkningen. På landsbasis består ifølge Statistisk Sentralbyrå 39 prosent av husholdningene av én person.

Det er fjernt fra den bibelske virkelighetsbeskrivelsen å hevde at disse menneskene lever ufullstendige liv. Likevel var det antakelig noe slikt Silje Maria og Ola Ohm opplevde, da folk kom til dem og spurte om kjærlighetslivet deres – mens de var single.

Slike spørsmål kan oppleves både nærgående og respektløse, selv om de kan være godt ment. For mennesker som har en eller annen offentlig rolle kan dette være ekstra aktuelt.

Samtidig som man løfter frem det trofaste samlivet i ekteskapet mellom kvinne og mann som et kristent ideal, samtidig som man snakker varmt om overgivelse til hverandre, om tjenersinn og om omsorg, kan man arbeide for å snakke om dette på en måte som inkluderer også dem som ikke har egne barn, for eksempel.

Et sunt menighetsfellesskapet består av mer enn en samling kjernefamilier.

Et sunt menighetsfellesskapet består av mer enn en samling kjernefamilier. Og det skulle ikke være sånn at de som er frivillig eller ufrivillig ugift eller som ikke har barn trenger å kjempe om plassen i fellesskapet.

Det er også grunn til å løfte frem de mulighetene det gir å ikke ha barn man skal ta seg av, eller en ektefelle man er knyttet til. I møte med mennesker i mange slags situasjoner kan det være lettere å få være en medvandrer med dette utgangspunktet.

Ingen av oss kan forvente at alt som blir sagt eller alt som skjer i menighetsfellesskapet er nøyaktig slik den enkelte av oss helst hadde ønsket det. Men på den annen side bør vi alle gjøre vårt for å bidra til at kulturen vår, måten vi snakker på, fungerer inkluderende i stedet for ekskluderende.