Den falske læren som lettest får innpass

Vi må heller ikke miste Jesus av syne som helt og fullt menneskelig, for vår skyld.

Hvilke former for falsk lære er evangeliske kristne mest fristet til å tro på? spør det amerikanske magasinet Christianity Today. Spørsmålet er høyst relevant også i en norsk sammenheng. For som det heter i artikkelen: Skjulte vranglærer kommer i mange former og fasonger.

LES: Når Sandberg leser Bibelen

LEDER: Sandbergs bibellesning

De siste tiårene har det særlig stått strid om seksualitet og samliv i den vestlige kirke. Sterke krefter mener vi står fritt til å tenke helt nytt om hva som er sant og rett på dette området, og vil innføre ny lære. Denne utfordringen gjelder mange kirkesamfunn. Striden er slitsom, og den er vanskelig fordi den angår så dype og personlige forhold. Men samtidig er saken så tydelig ut fra Bibelen og den kristne kirkes samlede forståelse av Guds ord, at det er ganske greit å enes om hva som er klassisk kristen lære.

Vel så utfordrende er det med lære som høres from og bibelsk ut, og attpåtil kanskje samsvarer med våre egne tanker og forventninger med hvordan kristen tro bør være. To av eksemplene som trekkes fram i det amerikanske magasinet, er verdt å nevne her. Den ene er en påstand om at Jesus ikke er fullt ut menneske. Den andre er at nåden ikke virkelig får være grunnlaget for vår frelse.

De første hundreårene var det ett teologisk spørsmål det sto mer strid om enn alle andre: Hvem er Jesus Kristus? Dette er kristendommens viktigste spørsmål – som Jesus selv stilte til disiplene sine. Troen på ham som sann Gud og sant menneske, som levde livet vi burde levd og døde døden vi hadde fortjent, før han sto opp igjen, er selve kjernen. Derfor har det også alltid vært under angrep. En underbetoning av Jesu menneskelighet, fjerner ham fra oss og vår verden. Vi går glipp av det radikale i at Gud tok på seg vår skikkelse og gikk fullstendig inn i våre kår. Han ble som en av oss. Vi tror faktisk det kan stemme at dette lett forstummer. Å forkynne og lovsynge Jesus som den store, guddommelige himmelkongen er umistelig. Men vi må heller ikke miste ham av syne som helt og fullt menneskelig, for vår skyld.

Det andre spørsmålet, om frelse ved nåde, høres også ut som en «selvsagt» sak. Kristne tenker lett at det er opplagt at vi blir frelst av nåde, ikke av oss selv, som Paulus skriver i Efeserbrevet. Men dette perspektivet blir også lett borte. Forkynnelsen kan så lett dreie over i alt vi bør gjøre som kristne, hvordan vi bør være og hvordan vi skal arbeide for å nå lenger ut med de gode nyhetene. Alt dette er vel og bra. Men skal vi virkelig lykkes med det, må vi igjen og igjen bli minnet om hva nåden er – og hvor dypt og høyt den strekker seg. Det blir vi aldri ferdig med.

Bibelen inneholder mange klare oppfordringer om å vokte læren. Den kristne tro er ikke noe vi selv tenker eller føler oss fram til, men noe som er åpenbart og overlevert. Den er formidlet til oss gjennom apostler og profeter, som har nedtegnet det de har hørt og sett i Bibelen. Gjennom skiftende tider og kulturelle forhold er den kristne tro blitt bevart. Samtidig lever den i stadig press.

Presset fra omgivelsenes forventninger bør vi fortsatt være bevisst på. Men vi trenger nok også en økt bevissthet om farene som ligger i at vi på egen hånd mister blikket for hva som er det sentrale og umistelige i den kristne tro.