Definere, ikke bare reagere

Jeg skulle så gjerne ønske at vi kristne i større grad snakket sammen og spurte oss om hvordan vi sammen kan ta modige og visjonære valg for å gjøre Jesus synlig på TV-skjermene i Norge.

Nylig hadde Tro & Medier sitt landsmøte, der tema var «Definere, ikke bare reagere – om å være et offensivt kristenfolk på mediearenaen». Her var medlemsorganisasjoner og andre gjester invitert for å samtale om hvordan vi som kristne kan være i forkant og sette agenda i en mediehverdag i stadig endring.

Målet med det er ikke å bygge kristendommens eller kirkesamfunnenes merkevare, men å gi mennesker et levende og frigjørende møte med Jesus. For mulighetene til å dele evangeliet i mediene har økt i takt med medieutviklingen.

Men er det lov å komme med et hjertesukk? Hvorfor gjør vi så lite sammen på dette området? Hvorfor er bildet så fragmentert?

Ta for eksempel TV-arbeidet, som vi også samtalte om på landsmøtet. For tiden er det minst seks aktører som har hver sine satsinger: Visjon Norge, Kanal 10 Norge, TBN Nordic, TVL, TV12 Bedehuskanalen og New Faith Network. I tillegg har vi God TV og Gospel Channel, som begge sender til norsk publikum.

Som om ikke det var nok, har flere av de kristne organisasjonene og kirkesamfunnene egne YouTube-kanaler og web-portaler der de sender egenprodusert innhold. Faren for at jeg har glemt noen i denne lista, er absolutt til stede.

Helt ærlig: Mener vi at dette er den beste strategien for å nå lengst mulig ut med evangeliet til mennesker i Norge?

Helt ærlig: Mener vi at dette er den beste strategien for å nå lengst mulig ut med evangeliet til mennesker i Norge?

Nå er jeg fullstendig klar over at jeg står i fare for å sitte i glasshus og kaste steiner, og som kjent er det klokt å legge steinene ned om man ikke er uten synd. Noen vil jo mene at vårt nei takk til invitasjonen fra TVL eller vår kritikk av Visjon Norge bidrar til det motsatte av enhet.

Så skal det sies at jeg mener dette er to beslutninger som fortsatt er riktig, men jeg forstår at det kan virke underlig i lys av organisasjonens ønske om økt enhet og samarbeid.

Her må vi erkjenne at landskapet er krevende og at vi trenger klokskap og visdom her for å leve ut den enheten vi allerede har i Kristus. Hvilke konsekvenser får det i møte med ulik teologi og ulik strategi?

Jeg ser ikke hele bildet, langt ifra. Men jeg skulle så gjerne ønske at vi kristne i større grad snakket sammen og spurte oss om hvordan vi sammen kan ta modige og visjonære valg for å gjøre Jesus synlig på TV-skjermene i Norge.

Oppdraget er altfor stort til at vi kan stå alene, hver organisasjon for seg selv. I et TV-landskap med haugevis av tilbydere, er jeg redd at de små kristen-kanalene forsvinner i mengden og blir aktører som snakker til menigheten.

Jeg er redd for at misjonsoppdraget lider under et fragmentert medielandskap i Kristen-Norge. I tillegg er TV-distribusjon og –produksjon dyrt og krever kompetanse.

Da er det mye bedre å jobbe målrettet for å bygge opp en felles kompetanse og samle oss rundt felles prosjekter som blir lagt merke til.

Jeg tror det ligger en kraft i enheten i Kristus. Enhet betyr ikke alltid at man må ha én organisasjon eller skal samarbeide om alle prosjekter.

Men jeg har fortsatt dette hjertesukket: Så lenge vi opererer så fragmentert som vi gjør nå, er jeg redd Kristen-Norge ikke evner å definere medielandskapet – og blir stående igjen og bare reagere på agenda som andre setter.