To uforenlige livssyn

Det nye testamente snakker om omvendelse 58 (!) ­ganger. Det er virkelig ingen liten bitanke, men utgjør en helt grunnleggende del av det kristne budskapet.

Spørsmålet er: Hører den hjemme i en kristen kirke?

Slik jeg ser det er regnbuemessen i Luleå et av mange eksempler på hvordan man i dag prøver å forene to uforenlige livssyn: Humanisme og kristen tro.

Da oppstår disse motsetningsfylte situasjonene, der mennesker vil bestemme selv over livene sine, samtidig som man ønsker Guds bekreftelse over sine egne avgjørelser.

Men har man da forstått hva det innebærer at Gud finnes?

Humanismen som livssyn setter mennesket i sentrum. Man følger den greske filosofen Protagoras velkjente påstand: «Homo Mensura», som betyr: «Mennesket er alle tings målestokk.» Det enkelte menneske – ikke Gud – er utgangspunkt og normgiver. Mennesket er autonomt, det vil lage sin egen lov. Dermed kan hun definere både seg selv og virkeligheten rundt omkring seg – og kan velge å komme ut slik hun selv vil være.

I kristen tro er Gud i sentrum. Han er den som alltid har funnes og som har valgt å skape verden og menneskene. Dermed er Gud alle tings målestokk. Mennesket er viktig og verdifull, men er ikke sin egen lov. Som skapte vesener er vi underordnet vår Skaper. Livets mest grunnleggende faktum er at Gud er Gud og bare han er Gud. Menneskets mening og vår dypeste tilfredsstillelse kan vi finne bare i samklang med Gud.

Om Gud finnes og har skapt oss, da er det mest grunnleggende spørsmålet: Hva vil Gud med livet mitt? Det betyr ikke at spørsmålet om hva jeg vil med livet mitt er uvesentlig, men det kan aldri overprøve Guds tanke med min eksistens.

De gode nyhetene er ifølge kristen tro at vi kan komme akkurat som vi er. Gjennom Jesus Kristus er veien til Gud åpen for hvert menneske. Men vi kan ikke forbli det vi er eller komme ut som hvem som helst. Vi er kalt til å bli like Jesus Kristus, i kjærlighet til Gud og lydighet til hans vilje.

Det nye testamente snakker om omvendelse 58 (!) ganger. Det er virkelig ingen liten bitanke, men utgjør en helt grunnleggende del av det kristne budskapet. Jesus og de første apostlene kalte konstant mennesker til omvendelse. De pekte ikke ut noen spesiell gruppe eller noen spesiell synd. Tvert imot; «nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om», for å sitere Paulus foran Areopagos-rådet (Apg 17:30).

Ifølge kristen tro er alle mennesker skapt i Guds bilde, elsket av ham og derfor viktige og verdifulle. Men alle mennesker har også syndet og mangler Guds herlighet. Men Gud har ikke gitt oss opp, han har sendt Jesus Kristus til verden for å redde oss. Gjennom hans død og oppstandelse kan vi få livet tilbake.

Hvordan da? Peter svarte slik den første pinsedag: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.»

Temaet «Kom inn slik du er, kom ut slik du vil være» er en umulig hybrid. Det er et forsøk på å smelte sammen to uforenlige størrelser: Humanisme og kristen tro.

Her har vi en stor utfordring: Den kristne kirken må omvende seg fra frykten for å kalle mennesker til omvendelse.