Voldselementer i islam

Alt handler for dem kun om økonomi og klassekamp; religion som «folkets opium» skal jo ha en sløvende og ikke aggressiv virkning!

«Vold og terror har ikke noe med islam å gjøre», er et utsagn så ofte gjentatt at det snart kan få status som etablert sannhet. Ikke desto mindre har det ikke rot i virkeligheten. Stemmene bak den grunnløse påstanden er i første rekke muslimer i forsvarsposisjon eller politikere redd for å fornærme religiøse støttespillere. Historikere og samfunnsforskere med bakgrunn i marxismen kan også tenkes henge seg på den samme klisjéen

LES: Oppsiktsvekkende funn av koran-fragmenter

Men så vel religiøse tekster som historiske fakta sier noe annet! Religionshistorien er full av grusomme overgrep i Guds og Allahs navn: Kjetterforfølgelser, heksebrenning, sverdmisjon og religionskriger viser religonens rolle i ekstreme voldsutøvelser. Og går vi til de religiøse grunntekstene, som Koranen og den jødiske Bibel (Tanak), ligger voldsdelementene opp i dagen: Begge tekster beskriver hver sine «hellige kriger» («kherem» da israel gikk inn i Kanaan, og «jihad» da muslimene begynte sin militære ekspansjon med Medina som utgangspunkt.

Religionen har selvsagt mange sider: Den kan både oppbygge og ødelegge. De innebygde voldselementene gjør imidlertid en religion som islam til en udetonert bombe som eksploderer først under visse bestemte forutsetninger. Følgende brikker må samkjøres:

1) Ufeilbarlighetsdogmet må rendyrkes til det ekstreme. Det skjer i islam når man beskriver koranen som en nøyaktig kopi av en tilsvarende i himmelen

2) Gudsbildet må abstraheres til det absurde. Det skjer når man beskriver Gud som allmektig samtidig som han frataes enhver gjenkjennbar egenskap ; det gjør at Gud kan brukes til en hvilken som helst sak. Lunten ligger nå og gløder, men antennes først i det øyeblikk en ”lærd” demagog med en maktagenda bruker helligtekstens voldspartier som krigspropaganda. Det skjedde også i kristendommen helt fram til opplysningstiden men det holdes fortsatt i hevd i islam.

En hovedårsak til at islamske stater fremdeles holder fast ved voldsdogmene er at den muslimske verden aldri gikk inn i en seriøs samtale med den nye tids humanisme og vitenskap. Det kan skyldes mange faktorer, som geografisk beliggenhet og makthaveres frykt for å miste kontroll. Kristendommen, derimot, som lå midt i den nye tids nedslagsfelt, hadde ikke samme valgmulighet: Her var en seriøs dialog knyttet til bl.a. helligtekst og gudsbilde eneste alternativ.

Det førte på sikt til at de gamle voldsdogmene gradvis ble svekket og nøytralisert. Det gjelder ufeilbarlighetsdogme, som etter hvert måtte vike plassen for et kritisk-vitenskapelig bibelsyn, der teksten tolkes ut fra sin historiske ramme. Dermed kan omtalen av «hellig krig» i GT ikke taes til inntekt for religiøs voldsutøvelse. Det samme kan sies om allmaktsdogmet: Med Kristi kjærlighet og menneskets verdighet som tolkningsnøkler blir «agape» den viktigste gudsbeskrivelsen. Dogmet har dessuten også blitt rystet gjennom språkforskning: Det er bl.a.blitt påvist av flere at «allmektig» er en dårlig oversettelse av tilsvarende ord på hebraisk og gresk.

Vold har dermed i høyeste grad med religion å gjøre, og i våre dager er islam den mest voldsintegrerte av de store religionene. Og grunnen er at de ikke har gått seriøst inn for å kvitte seg med de arkaiske voldsdogmene. Konsekvensene av en slik unnfallenhet er takket være media åpenbar for alle. Det gjenstår et formidabelt opprydningsarbeid før freden igjen kan senke seg. Og som i kristendommen må det komme innenfra. Moderate muslimer: Sett i gang før volden tar overhånd! Kjemp mot de fundamentalistiske kreftene med ånden som eneste våpen!