Gamle kristne presses ut, nye lokkes inn

De eldgamle kristne minoritetene står i fare for å forsvinne i Syria og Irak. Samtidig gjør kristne arbeidsinnvandrere seg stadig mer gjeldende på Den arabiske halvøy.

I den ferske boken «De kristne i Midtøsten. Kampen for tilhørighet» presenterer en rekke norske forskere perspektiver på de kristnes situasjon i mange av landene i regionen. Flere av forskerne er tilknyttet Universitetet i Oslo, der det er bygget opp et sterkt fagmiljø på denne tematikken.

– Hele Midtøsten er i kolossal omveltning. Bortsett fra i Libanon og Egypt står de historiske kristne kirkene i fare for å forsvinne, sier førsteamanuensis Berit S. Thorbjørnsrud. Hun er redaktør for boken.

LES: Etterskjelvene verst

Andelen kristne i Midtøsten er sunket fra anslagsvis ti prosent til anslagsvis fem prosent på hundre år.

Flere millioner

På den arabiske halvøy er situasjonen en annen. Her var det mange kristne fram til 700–tallet. Etter islams erobringer var området fritt for kristne i over tusen år, før det begynte å komme kristne misjonærer på 1800–tallet. Nå er det arbeidsmulighetene i kjølvannet av store oljefunn som lokker utlendinger til golfstatene.

- Det er det eneste stedet der andelen kristne stiger. Vi ser en rask etablering av kirker. Unntaket er Saudi–Arabia, der det ikke er rom for dette, forklarer Thorbjørnsrud.

De kristne kirkene er vel og merke ikke for statsborgerne i disse muslimske landene, men for gjestearbeidere. Mange av disse kommer fra de sørlige og sørøstlige delen av Asia. Man antar at det totalt er kommet mellom tre og fire millioner kristne som tilhører et bredt spekter av kirkesamfunn.

LES: USA avviser rykter om israelsk spion

Varme relasjoner

I Kuwait kjenner Thorbjørnsrud til at det har vært noe friksjon rundt etableringen av kristne kirker. I Oman og De forente arabiske emirater, som hun har arbeidet særlig med i sin forskning, har det vært lite konfliktfylt. I fjor var hun til stede under påskefeiringen i Emiratene. Da kom tusenvis av kristne til kirkene, og noen måtte også anvende gatene for å be, uten at det kom reaksjoner.

– Det er varme bånd mellom kongefamiliene og de kristne kirkene. Det skyldes blant annet at de første misjonærene som kom dit på 1800–tallet, bidro med medisinsk hjelp som ikke fantes der på den tiden, og oppbygging av skoler, sier hun.

Blant annet har det ført til at kirker nå har fått gratis tomter til å bygge kirker.

Tilbyr velferd

Begrensningene på virksomheten er det likevel.

– Du har religionsfrihet så lenge du ikke utfordrer offentlig orden og moral. Å misjonere mot muslimer vil helt klart falle utenfor det som er tillatt, sier Thorbjørnsrud.

Hun forteller at mange kirker ligger samlet på samme område og at de der har relativt stor frihet. Men hun tror at de høyst sannsynlig utøver en viss selvsensur for å unngå problemer med myndighetene.

Samtidig har myndighetene også interesse av at menighetene har gode arbeidsvilkår. Mens Emiratene og Oman har bygget ut gode velferdssystemer for egne innbyggere, har ikke arbeidsinnvandrere slike rettigheter. Og ni av ti mennesker som bor i Emiratene, er arbeidsinnvandrere. I Oman er andelen tre av ti.

– Kirkene tilbyr deler av det staten tilbyr, men ikke like mye, sier hun.

Begrenset kontakt

Kontakten med statsborgerne er for de fleste arbeidsmigranter svært begrenset.

– Det er heller ikke mye dialog mellom kirkene som ligger vegg i vegg. Den anglikanske menigheten i Dubai har 120 menigheter som leier lokaler hos dem, men det er ikke særlig mye kontakt dem imellom, sier hun.

En viktig forklaring er at mange jobber svært mye og har nok med å møte behov og utfordringer i egne rekker. Noen arbeidsmigranter er rike og tjener store summer på jobbene sine, mens flere tilhører middelklassen.

– Men de aller fattigste er kanskje i flertall. De lever strevsomme og harde liv, sier Thorbjørnsrud. Særlig nevner hun bygningsarbeidere som bor i leirer i leirer.

– Menighetene prøver å besøke dem, hjelpe dem med transport til kirken og bidra med andre ting, sier hun.

Sårbart Libanon

Utviklingen på Den arabiske halvøy illustrerer at det er store variasjoner i hvilken situasjon kristne lever under i Midtøsten. Totalbildet er likevel ikke særlig lyst. Også i landene der den kristne minoriteten er så solid at det ikke er fare for at den vil forsvinne, er det problemer.

– Libanon er det landet i Midtøsten hvor de kristne utgjør en veldig stor del av befolkningen, men de er slett ikke enige om retningen på utviklingen av landet, sier Thorbjørnsrud. Hun påpeker at det lille landet også er sårbart for utviklingen i både Syria og Israel.

– Israel og Palestina er også et av områdene hvor man frykter at de lokale kristne vil forvinne. Betlehem og Jerusalem kan bli byer nærmest uten lokale kristne, sier hun.

Uløste utfordringer

I Egypt, som hun selv har jobbet mye med tidligere, har utviklingen også gått mot det verre.

- Kristne har hatt stort sett alle borgerrettigheter, men de forskjellige diktatorene har brukt de kristne på en måte som ikke har gagnet dem. De har gitt seg ut for å være de kristnes beskyttere, men har ikke gjort noe for å løse de dypere problemene som kristne står overfor, sier hun.

I praksis mener hun de har presset kristne ofre og deres overgripere til å be hverandre om unnskyldning når det har vært trefninger og på denne måten skremt kristne.

– Det ser ikke ut til at president al–Sisi og hans myndigheter heller gjør noe for å løse dette, sier hun.