Liberal eller radikal omsorg for homofile?

Hos mange ligger det mye omsorg og medfølelse bak deres ønske om at homofile og lesbiske skal få gifte seg i kirken. Det er fint. Men er dette sann kristen nestekjærlighet?

I sommerutgaven av bladet til Ungdom i Oppdrag; «Mot målet» behandles temaet homofili på en god, viktig og respektfull måte.

Der forteller tre menn om sin erfaring med å ha homofile følelser.

En av mennene som intervjues, sier at han har valgt å avstå fra å leve ut sine homofile følelser. Sjelesørgere har anbefalt ham å leve ut disse følelsene, selv om hans egen samvittighet taler imot det.

Derfor sier han det slik: «Fra dypet av mitt hjerte vil jeg si til alle dere omsorgsfulle prester, pastorer og andre sjelesørgere og veiledere: Tenk gjennom konsekvensene av de råd du gir et ungt menneske som sliter med sin seksuelle identitet. På grunn av din posisjon har dine ord ekstra stor autoritet i dette menneskets liv, og Gud vil stille deg ansvarlig for utfallet av det rådet du en gang var med på å gi»

Liberalt

Liberal omsorg/sjelesorg viser menneskelige hensyn.

I stedet for å kalle homofil praksis for synd, slik Bibelen entydig gjør det, gis aksept og grønt lys for homofil praksis, med et klapp på skulderen og velsignelsen klar rundt neste hjørne.

Sjelesørgeren, presten eller medvandreren setter seg over Guds ord, i håp om å minske den psykiske belastningen for den det gjelder. Velmenende, hyggelig, raust og uten annet å tilby, oppmuntres den homofile til å følge driftene.

Det har blitt farlig, upopulært og lite humant å snakke om synd. Liberal sjelesorg legitimerer derfor homofil praksis blant annet ved å vise til at «Størst av alt er kjærligheten».

Men det er ikke den seksuelle kjærligheten (eros) som er størst. Det er Guds kjærlighet (agape) som står over alle ting og som er redningen og håpet for oss alle.

I liberal teologi siteres bare den første delen av Jesu ord der Han henvender seg til kvinnen som skulle steines pga hor. «Heller ikke jeg fordømmer deg......» (Egentlig er det rart at dette verset ofte har blitt sitert av liberale i kirkevalg-debatten, siden de i utgangspunktet ikke mener at homofil praksis er synd. Hva skal man med nåde der det ikke er synd?)

Radikalt

Men var ikke Jesus også liberal?

Nei, slett ikke. Han var og er fremdeles radikal!

Hva er så forskjellen på disse to måtene å nærme seg homofile og oss andre på?

Jesus sa faktisk også til den samme kvinnen: «Gå bort og synd ikke mer!» Jesus tilbyr mye mer enn nåde. Han tilbyr også omvendelse og forvandling. Det er svært radikalt og fullt av håp.

Jesus tar ikke med silkehansker på synd og klapper ingen på skulderen som et tegn på aksept. Han tilbyr tøff, radikal og livsforvandlende kjærlighet.

I Bibelen er det mange eksempler på hvordan mennesker i nærkontakt med Jesus gis anledning til omvendelse, forvandling og etterfølgelse. Jesus tilbyr sannhet fordi han selv er Sannheten. Det er ikke sannheten om vår seksuelle legning som setter fri, men Sannheten om hvem Han er og hvem vi er i Han.

Liberal omsorg praktiserer vedlikehold av synd, mens radikal kristen nestekjærlighet tilbyr det samme som Bibelen gjør, et liv i hellig forvandling som nye skapninger som følge av et personlig møte med Frelseren selv.

Nåde uten omvendelse er uten verdi.

Viktig forskjell

Selv om diskusjonen om likekjønnet ekteskap for meg like mye handler om barns rett til mor og far, og om de negative konsekvensene av likekjønnet ideologi i samfunnet vårt, mener jeg det er svært viktig å oppdage forskjellen på liberal og radikal omsorg.

Jeg tror det er her så mange blir villedet og forført.

Er vi ikke snille med hverandre om vi peker på synd?

Og hvorfor er det ett av flere tabu å oppmuntre til seksuell avholdenhet?

Er det ikke det vi gjør også overfor de som ikke er gift?

Eller er det slutt med det også, i liberal «omsorg»?

Liberal omsorg for homofile er ikke sann kristen nestekjærlighet. Når mennesker setter seg over Guds ord, er det i bunn og grunn avgudsdyrking. Det er svært alvorlig. «Har Gud virkelig sagt?» er grunntonen i all liberal teologi der synet på likekjønnet ekteskapsliturgi bare er ett av flere symptom.

Er det mulig?

Jesu evangelium i en levende kirke, er helt annerledes. Det er ikke liberalt men derimot svært radikalt! Der deles raust ut med nåde.

Samtidig inviterer Jesus oss til å følge Ham, til å bli mer lik Ham, til å ikke skikke oss lik med verden. Det er et evangelium som kostet Jesus lidelsen på korset, og som inviterer oss til frivillig forsakelse og selvfornektelse på ulike områder i livet. Det er radikalt!

Det er et evangelium som inviterer både heterofile, homofile og lesbiske til å vende seg bort fra et liv som ikke er til behag for Gud.

Er det mulig? Ja, ved egen vilje kombinert med Jesu forvandlende kraft!

Gud er hellig, og tåler ikke synd. Homofilt samliv erikke velsignet av Gud, på samme måte som sladder, pengebegjær og andre ting heller ikke er det.

Er vi feilfrie? Kan vi bli det? Nei, men det er mulig å bli forvandlet, og det er noe av det mest sentrale i Jesu evangelium.

Motivasjon for forvandling

Det å ha erfart personlig Guds kjærlighet og nåde, driver oss til å ønske å leve rett.

Da Mette-Marit ble en del av kongefamilien, kunne hun ha fortsatt å leve som før. Det gjorde hun ikke. Kjærligheten hun ble møtt med i kongehuset gjorde at hun selv ønsket å være en kronprinsesse verdig.

Jeg synes sammenligningen med Jesu kongerike er nydelig. Der er det kjærligheten til Gud som driver oss til å ønske å leve rett, om det så måtte være å leve i seksuell avholdenhet.

Det er det mange som gjør uten å ta skade av det!

Jesus sa: «Den som elsker meg, holder mine bud»

Vi kan ikke forvente at «mannen i gata» har innsikt i motivasjonen for en slik viljesbeslutning og forvandling. De har ikke Guds Ånd. Derfor fordømmes det som diskriminering.

Mange troende lar seg dessverre forføre av folkemeningen. I stedet for å leve like radikalt som Jesus inviterer oss til, skikker vi oss lik med verden, slik Bibelen nettopp advarer mot.

To tabuer

Man kan ikke rense fisken før den er fanget. Men med de som ønsker å følge Jesus, må vi våge å snakke radikalt. Selv om homofil praksis ikke er større synd enn annen synd, er det dette temaet kirkedebatten har handlet om denne høsten.

Seksuell avholdenhet for homofile er ett av to tabuer. Hva er det andre?

Det er sprengkraft i Jesu radikale evangelium. «Men mange kjenner ikke skriftene og Guds makt», sa Jesus.

Mange vet rett og slett ikke at mennesker den dag i dag blir forvandlet ved den samme Helllige Ånd som var grunnlaget også for den første kristne menighet.

Det skjer hele tiden. Det finnes svært mange vitnesbyrd fra homofile og lesbiske rundt om i hele verden, som forteller om hvordan overgrep og andre traumer i livet har påvirket deres seksualitet.

De forteller at homofilien har vært en seksualisering av emosjonelle behov og savn der mannlig homoseksualitet f,eks.er en lengsel etter maskulin ømhet og bekreftelse og den lesbiske søker feminin ømhet og nærhet.

Evnen til å hengi seg til det motsatte kjønn kan være skadet også pga manglende tilknytning eller separasjons-traumer. I møte med kloke, tålmodige og kompetente sjelesørgere og Guds kraft har mange av disse endret sin seksuelle orientering.

Flere av dem forteller om at det nettopp var gjennom et møte med Guds kjærlighet og nåde, de fikk en lengsel også etter en slik forvandling. Ett av de andre intervjuobjektene i bladet «Mot målet» forteller om en slik personlig forvandling. Det er oppmuntrende.

Kompetanse og kraft?

Hvorfor er det så farlig å snakke om dette?

Det ligger ingen fordømmelse i det å bringe håp til de som selv ønsker det. Det er både nåde og omvendelse i Jesu radikale budskap.

Så flott om flere av tidligere homofile og lesbiske hadde mot til, også i norske medier, å stå fram med sine personlige historier! Dette er et tema som altfor lenge har vært tabubelagt.

Mye av kirkens problem er etter min mening at den ikke lenger vet hvordan Jesus helbreder indre sår, men har overlatt dette til psykoterapien. Derfor har mange kristne ledere ikke annet å si til de homofile enn «kom til oss og vær som du er».

Mange mennesker som er heterofile, har lignende følelsesmessige sår som de homofile, og disse får heller ikke hjelp fordi så få i kirken har erfaring med Guds kraft og kompetanse til å hjelpe mennesker inn i gjenopprettelsen av det maskuline og feminine i deres liv.

Kanskje er det på tide for flere kristne ledere, prester og biskoper å søke en slik erfaring og kompetanse i stedet for å velsigne synd og symptom?

Vi er nemlig kalt til å vise sann, radikal kjærlighet, nettopp slik kirkens Herre gjorde og fremdeles gjør!

Rikke Grevstad Kopperstad er lærer, forkynner, sjelesørger. Engasjert i Den norske kirke og i Aglow International Norge. Fremdeles kandidat til bispedømmerådet i Møre og Romsdal.

Les også: