GJERNINGER: Romerkirken sier a
...
GJERNINGER: Romerkirken sier at vi blir rettferdige for Gud dels ved nåden og troen, og dels ved egne gjerninger, det vil si, gjennom samarbeid mellom Gud og mennesket. Lutheranerne sier at vi blir rett­ferdige ved troen alene uten gjerninger, og at vi ikke kan medvirke til vår frelse, skriver Konrad Fjell. 
På bildet ser vi pave Frans. Foto: Alessandra Tarantino, AP Photo/NTB Scanpix
Synd og frelse – en analyse av katolsk og luthersk lære
Del
I Den romersk-katolske kirkes katekisme fra 1992 står det fine ting om arvesynden og syndefallets radikale konsekvenser for menneskeslekten. Men på et meget avgjørende punkt i læren om arvesynden ­skiller den katolske lære seg fra den lutherske lære.

Jeg vil i denne artikkelen rette oppmerksomheten mot det viktigste av lærespørsmålene under reformasjonen, og i den lutherske polemikken mot Den katolske kirke også etter dette, nemlig læren om frelsen og frelsestilegnelsen, og da ikke minst læren om rettferdiggjørelsen.

Det er særlig tre aspekter ved læren om frelsen og frelsestilegnelsen som da bør vies oppmerksomhet, og hvor katolsk og luthersk teologi står i motsetning til hverandre.

Det første handler om menneskets natur og synden. Hva består syndefallet i, og hvordan er mennesket etter syndefallet? Hvordan har syndefallet påvirket menneskets vilje? Svaret på disse spørsmålene legger avgjørende premisser for hvordan en tolker og forstår Skriftens lære om frelsen.

Det andre handler om selve rettferdiggjørelsesbegrepet. Hva forstår man med «rettferdiggjørelse» etter katolsk og luthersk tankegang?

Det tredje aspektet en bør se på handler om menneskets medvirkning i frelsen, og om forholdet mellom tro og gjerninger, eller forholdet mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

I det følgende skal vi se litt nærmere på disse ulike aspekter ved læren om synd og frelse, og forsøke å dra opp grenselinjene mellom luthersk og katolsk teologi.

Carl Fr. Wisløff påpekte i sine forelesninger i dogmehistorie på MF at spørsmålene om menneskets natur og synden på den ene siden, og spørsmålet om frelsen på den annen side, nøye henger sammen.

Skal en få tak på hva en lærer om frelsen må en først ha klart for seg hva som læres om synden. Læren om menneskets frelse gir nemlig svaret på hva mennesket frelses fra.

I Den romersk-katolske kirkes katekisme fra 1992 står det fine ting om arvesynden og syndefallets radikale konsekvenser for menneskeslekten. Men på et meget avgjørende punkt i læren om arvesynden skiller den katolske lære seg fra den lutherske lære.

Dette kommer til uttrykk i artikkel 405: «Den opprinnelige hellighet og rettferdighet er borte, men menneskenaturen er ikke helt ødelagt: dens egne naturlige krefter er svekket, den er underlagt uvitenhet, lidelse og dødens herredømme, og den har hang til å synde.»

I artikkel 406 avgrenser romerkirken seg både mot pelagianismen (læren om at mennesket ut fra egne forutsetninger fritt kan velge om det vil gjøre det onde eller gode), og de protestantiske reformatorene på 1600-tallet.

I Konkordieformelen (CF) artikkel 1 (om arvesynden) lyder det derimot slik om arvesynden, og vi merker forskjellen: «Vi tror, lærer og bekjenner at arvesynden ikke bare er en ubetydelig fordervelse, men en så dyp fordervelse av den menneskelige natur at det ikke er blitt igjen noe sunt eller ufordervet i menneskets legeme eller sjel, indre og ytre krefter.»

Litt lenger frem sier konkordiefedrene nei til at «menneskenaturen og dens vesen ikke er helt fordervet i mennesket, men at mennesket ennå har noe godt i seg – også i åndelige saker – som for eksempel evne, anlegg, dugelighet eller kraft til å sette i gang, bevirke, eller medvirke til noe i åndelige saker». (Konkordieboken s. 390–391).

Forskjellen er klar. Romerkirken lærer at syndefallet består i en «svekkelse» i menneskets natur og «hang til å synde». Lutheranerne lærer at mennesket er «helt fordervet» gjennom syndefallet, slik at det ikke er noe i mennesket legeme eller sjel som er ufordervet. Mennesket har heller ikke evne og anlegg til å medvirke i, eller til å sette i gang til noe i åndelige saker.

Om menneskets vilje merker vi den samme forskjellen. Romerkirken lærer om frihet og synd: «Menneskets frihet er begrenset og feilbarlig.» (rom. kat. art. 1739).

Og i kanon 1955 i trientkonsilets dekretet om rettferdiggjørelsen sies det: «Dersom noen sier at mennesket etter Adams fall har mistet sin frie vilje og at den er utdødd, eller at dette er et tomt konsept, et utsagn uten grunnlag i virkeligheten, eller til og med en fiksjon introdusert i kirken av Satan, han er forbannet.»

I dette sitatet merkes en tydelig brodd mot reformatorenes klare formuleringer om viljens bundethet i alle åndelige spørsmål.

I Konkordieformelen er dette uttrykt slik: «… menneskets ugjenfødte vilje ikke bare er vendt bort fra Gud, men at den også er blitt en fiende av Gud, slik at den bare har lyst og vilje til det onde og det som er Gud imot.»

Romerkirken lærer at mennesket etter syndefallet har en begrenset viljefrihet. Lutheranerne lærer at også viljen er totalt fordervet sammen med alle andre sjelskrefter i mennesket.

De forskjeller vi har fremhevet så langt, svarer til den forskjell vi også finner i katolsk og luthersk lære om frelsen og rettferdiggjørelsen.

Vi starter med et sitat fra den katolske kirkes katekisme (art. 1993): «Rettferdiggjørelsen legger grunnen for et samarbeid mellom Guds nåde og menneskets frihet. Fra menneskets side gir den seg uttrykk i trostilslutning til Guds Ord som maner mennesket til omvendelse, og i kjærlighetens samarbeid med Den Hellige Ånds tilskyndelse som går forut for mennesket og bevarer det: Når Gud ved Den Hellige Ånds opplysning berører menneskets hjerte, forholder mennesket seg på den ene side ikke helt uvirksomt, for det tar jo imot disse inngivelsene, som det forøvrig også kan avvise. På den annen side kan det heller ikke ved sin frie vilje uten Guds nåde heve seg til rettferdighet for Gud.»

Når mennesket rettferdiggjøres er dette et verk av både Gud og mennesker. Mennesket samarbeider med Gud i sin frelse (synergisme). Men Guds nåde er alltid den avgjørende virkekraft i denne prosessen, og uten Guds nåde er mennesket totalt hjelpeløst. Derfor vil en katolikk fullt ut kunne gi sin tilslutning til uttrykket nåden alene.

Men vi skal merke oss at nåden da forstås som en kraft som inngytes i mennesket, og virker på mennesket slik at det bøyer menneskets vilje til å gjøre det gode (etter luthersk skriftforståelse forstås nåde først og fremst som syndstilgivelse).

Ved nåden helbredes mennesket natur og skadene fra syndefallet reverseres gradvis. Derfor er rettferdiggjørelsen etter katolsk tankegang en prosess som får sin begynnelse i dåpen og som pågår så lenge mennesket lever.

Den katolske kirke avviser bestemt tanken om at et menneske rettferdiggjøres helt og fullt i det øyeblikk det kommer til tro på Jesus, og at mennesket rettferdiggjøres av troen alene uten gjerninger. Dette kommer uttrykkelig frem i kanon 1959 i trientkonsilets dekret om rett­ferdiggjørelsen:

«Dersom noen sier at synderen er rettferdiggjort ved tro alene i den betydning at ingenting annet kreves av samarbeid for å oppnå rettferdighetens nåde, og at det ikke i det hele tatt er nødvendig at en må bli forberedt og settes i en stilling hvor viljen beveges, han er forbannet.»

Pave Pius V sa det på denne måten gjennom en pavelig bull i 1597 (Ex omnibus afflictionibus): «Den rettferdighet som synderen blir rettferdiggjort ved, består formelt sett i overholdelse av budene: den er gjerningenes rettferdighet.»

Et menneskes rettferdige og gode gjerninger er derfor nødvendig for å bli frelst og rettferdig for Gud. Fordi menneskets frelse dels beror på noe Gud gjør og dels på noe mennesket gjør, kan en katolikk aldri eie visshet om sin frelse. En kan aldri være viss på om en har gjort nok, og om Gud er fornøyd.

Bernt T. Oftestad uttrykte følgende om den katolske rettferdiggjørelseslæren for oss studenter på MF: «katolikkene ‹blander sammen› det lutheranerne skiller fra hverandre i rettferdiggjørelse og helliggjørelse.»

I motsetning til dette lærer lutheranerne om rettferdiggjørelsen (CF III Konkordieboken s. 396): «Derfor tror, lærer og bekjenner vi at vår rettferdighet for Gud består i at Gud tilgir oss syndene av bare nåde – uten noen gjerninger, fortjeneste eller verdighet fra vår side på forhånd, samtidig eller etterpå.

Dessuten: at han skjenker og tilegner oss rettferdigheten i Kristi lydighet. På grunn av denne rettferdighet blir vi tatt til nåde hos Gud og betraktet som rettferdige. Vi tror, lærer og bekjenner at troen er det eneste middel og verktøy som vi kan gripe Kristus med og i og med ham ‹den rettferdighet som gjelder for Gud› (Rom 1,17; 2Kor 5:21). Det er for hans skyld en slik ‹tro› blir ‹tilregnet oss til rettferdighet›, Rom 4(5).»

Etter Luthersk skriftforståelse blir vi gjort rettferdige for Gud uten egne gjerninger ved troen alene. Det presiseres uttrykkelig at vi heller ikke i våre liv som kristne kan gjøre rettferdige gjerninger som legger noe til den rettferdighet vi har for Gud i Kristus.

Gud tilregner den troende Kristi rettferdighet slik at han fremstilles for Gud som fullkomment rettferdig. Vår rettferdighet for Gud er derfor ikke vår egen rettferdighet, men Kristi rettferdighet. Den er en fremmed rettferdighet.

Nettopp fordi vi etter vår natur og vilje er totalt fordervet i alle åndelige ting, kan vi ikke medvirke i vår egen frelse eller gjøre gjerninger som Gud kan rettferdiggjøre oss ved. Det nytter ikke om vi får aldri så mye av Guds nåde inngytt i vår natur. Naturen og viljen er og forblir fordervet, og kan aldri forandres.

Når det gjelder de gode gjerninger er disse frukter og følger av troen. Men en kristen kan ikke med sine gode gjerninger legge noe til den rettferdighet en har for Gud ved troen. I det lille skriftet Et kristenmenneskes frihet sier Luther følgende om forholdet mellom tro og gjerninger:

«Et menneske må ikke utføre noen gjerninger med den tanke at det skulle gjøre ham rettferdig overfor Gud. En slik falsk mening kan nemlig troen ikke tåle. Det eneste som gjør oss rettferdige for Gud, er troen. Og slik må det være. Gjerningene må bare skje i den hensikt at legemet skal være lydig og bli renset fra sine onde lyster. Siktemålet er bare å drive de onde lyster ut.»

Og litt senere i samme skrift: «Gode gjerninger gjør ikke en mann god, men en god mann gjør gode gjerninger. Onde gjerninger gjør ikke en mann ond, men en ond mann gjør onde gjerninger. (Luthers uthevning). […] Gjerningene kan ikke gjøre noen troende, og derfor heller ingen rettferdige. Men med troen er det annerledes: Likesom den gjør rettferdig, så gjør den også gjerninger.»

Den katolske og lutherske lære om menneskets synd og frelse står i et avgjort motsetningsforhold til hverandre. Forskjellen er ikke av en slik art at posisjonene kan forenes slik det ble forsøkt gjort gjennom felleserklæringen om rettferdiggjørelsen i 1999. Posisjonene utelukker hverandre gjensidig.

Romerkirken sier at vår natur og frie vilje bare delvis er fordervet gjennom syndefallet, lutheranerne sier at naturen og viljen den er totalt fordervet gjennom syndefallet.

Romerkirken sier at vi blir rettferdige for Gud dels ved nåden og troen, og dels ved egne gjerninger, det vil si, gjennom samarbeid mellom Gud og mennesket (synergisme). Lutheranerne sier at vi blir rettferdige ved troen alene uten gjerninger, og at vi ikke kan medvirke til vår frelse (monergisme).

Både romerkirken og lutheranerne krever at deres posisjon er den bibelsk sanne. Men det er umulig at begge syn er sanne og riktige, like lite som svart og hvitt er samme farge. En av partene tar feil!

Personlig er jeg dypt overbevist om at den lutherske lære er den sanne og riktige forståelse av læren om menneskets synd og frelse, og den katolske lære falsk og ubibelsk. Skriften sier uttrykkelig at det kun gis ett evangelium (ikke flere, jf. Gal 1:6–9). Skriften fordømmer uttrykkelig alle andre evangelium enn det som er oss gitt gjennom profetene og apostlene i Den hellige Skrift.

En skulle fra katolsk side ikke undre seg over at lutheranerne hevder at den katolske lære er ubibelsk. Det har vi gjort i 500 år, og dersom den lutherske kirke skal forbli tro mot sin lutherske arv skylder vi å gjøre det i 500 år til om det skulle bli nødvendig.