De valgte å følge Jesus

I et samfunn hvor stadig flere vokser opp uten å bli døpt, er det desto mer gledelig når vi hører om mennesker som av egen vilje ønsker å la seg døpe.

Før helgen kunne vi her i avisen lese om de 22 som i august lot seg døpe i regi av Filadelfiakirken på Hamar. I løpet av menighetens 90-årige historie var dette antakelig den største massedåpen noensinne. Det gir grunn til jubel.

I dette konkrete tilfellet henger takknemligheten sammen med den spesielle perioden alle landets menigheter har vært i, og fortsatt befinner seg i. Den henger også sammen med situasjonen Filadelfiakirken på Hamar har befunnet seg i, i kjølvannet av det strandede byggeprosjekter som har forårsaket mye smerte blant nåværende og tidligere medlemmer.

Desto mer gledelig er det å registrere at mennesker ønsker å regne seg om kristne og tilhøre det kristne fellesskapet. Gjennom hele den kristne kirkes historie har invitasjonen til å ta imot frelsen i Jesus Kristus vært noe av kirkens pulsslag. Slik er det fortsatt.

Derfor er det høytid når mennesker med hver sine bakgrunner velger å ta imot det kallet kirken er satt til å formidle på Jesu vegne.

Fordi dåpen har vært gjenstand for både teologisk debatt og splittelse er det lett for at omtalen av dåpen blir preget av forsiktighet. Det har ikke minst sin bakgrunn i et velment ønske om å ikke tråkke kristne søsken på tærne. Og det finnes gode grunner for å være varsom i ordvalget når man snakker om dåpsteologi.

Derimot er det ingen grunn til å være varsom når det gjelder å beskrive gleden over at mennesker velger å tro på Jesus Kristus og ønsker å bli døpt inn i den universelle kristne kirke. Tvert imot.

Her kan vi trygt minne om Mesterens egne ord: «På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.»

Den siste tiden har vi kunnet lese om dåpskø etter en tid hvor muligheten for å la seg døpe har vært begrenset som følge av pandemien. Nå ser vi at flere melder seg til dåp. Under Arendalsuka kunne vi høre at 16 personer hadde benyttet seg av såkalt drop-in-dåp i prostiet der på en og samme dag.

I et samfunn hvor stadig flere vokser opp uten å bli døpt, er det desto mer gledelig når vi hører om mennesker som av egen vilje ønsker å la seg døpe. Det vitner om et valg som ikke kommer av seg selv.

I et mer sekularisert samfunn svekkes den kollektive drahjelpen som kan finnes i et samfunn hvor det å slutte seg til den kristne tro i mindre grad innebærer et brudd med omgivelsene.

Derfor er dåpen langt mer enn vann, høytidelig bekledning eller staselige seremonier.

Det er verdt å minne om hvor dramatisk det å la seg døpe kan være i mange land i verden den dag i dag, og hvor dramatisk det kunne være i den kristne kirkens tidligste fase. Det å la seg døpe kunne være livsfarlig. Slik er det fortsatt i deler av verden.

Dåpen innebærer en tilslutning til Jesu Kristi evangelium, og det innebærer også et brudd med det livet man har levd frem til da.

Derfor er dåpen langt mer enn vann, høytidelig bekledning eller staselige seremonier. Dåpen er begravelse, og dåpen er oppstandelse til nytt liv.

På dette grunnlaget trenger man ikke være spesielt karismatisk anlagt for å benytte et ord som er kjent fra ulike kristne sammenhenger når man hører fortellinger om mennesker som har latt seg døpe. Da passer det å si halleluja.