De ukjente heltene

Det er et stort privilegium å få treffe noen av de mange ildsjelene rundt i Kristen-Norge.

Denne gangen vil jeg bruke lederspalten til et slags reisebrev, fra et halvår hvor nettopp det å få bevege seg og møte folk har vært underlagt strenge begrensninger.

Som journalister har vi likevel kunnet få noen utflukter. Det har gitt en hel rekke minneverdige opplevelser, og noen av dem vil jeg fortelle litt om her.

Vi begynner i februar, på en tur til Sørlandet hvor et uventet snøvær gjorde at kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg bruke nærmere fem timer på kjøreturen mellom Lyngdal og Kristiansand.

I Lyngdal frikirke hadde vi møtt vi den engasjerte administrasjonsmedarbeideren Birgitte Therkelsen.

Dette var det første stedet jeg hørte om digital trøtthet, altså at folk bestemte seg for å ta pause fra menighetslivet frem til etter korona. Salen var standsmessig rigget til digitale gudstjenester, men folk var lei.

Like i nærheten møtte vi også både rektor Ståle Andersen, noen av hans medarbeidere og noen av elevene på KVS Lyngdal.

Vi fikk et varmt inntrykk av et miljø som tar godt vare på den kristne forankringen, men som samtidig viser stor respekt for dem som ikke slutter seg til alle sider ved skolens kristne profil.

Dette ble blant annet synliggjort ved at internatansvarlige skulle være særlig oppmerksomme på at de som ikke gikk på de godt besøkte kristne møtene på torsdagskveldene også følte seg ivaretatt på skolen.

Dagen etter var vi i Grimstad, hvor vi møtte både konstituert rektor Marit Elisabeth Berling og lærere og elever ved Normisjons bibelskole der.

Berling er et godt eksempel på en av de mer eller mindre ukjente heltene i Kristen-Norge.

En av dem som arbeider samvittighetsfullt fra dag til dag uten å skape mye blest om seg selv.

Hun snakket varmt om hvordan skolen ønsker å bidra til sunn kristen dannelse ved at man satset på kunnskapsformidling, og på å utvikle elevenes egen refleksjonsevne for å ruste dem til møtet med livet etter bibelskolen.

Noen uker senere gikk turen til Rogaland. Der møtte vi blant andre rektor Brynhild Samuelsen og assisterende rektor Jo Sølve Dalane ved den kristne skolen Tryggheim Strand.

Frimodig formidlet de hva skolen står for og hvilken profil den ønsker å ha, samtidig som de også var opptatt av å ikke utvikle et miljø som skaper avstand til omgivelsene.

Med vekt på både formell kompetanse og trygg kristen forankring ville de hjelpe elevene til å leve integrerte kristne liv.

Dagen etter dro vi til Finnøy. Blant dem vi møtte der vil jeg trekke frem daglig leder Sissel Marie Bjerga på Utsyn Misjonssenter.

Da varsellampene blinket i fjor vinter og ingen av oss helt visste hvordan vi skulle forholde oss til de nye smittevernreglene, så hun muligheter der andre så krise.

Med ukuelig engasjement, stor gjennomføringskraft og et dyptfølt ønske om å bidra til at flere får møte Jesus, gikk hun og en gjeng frivillige i gang med modernisering av misjonssenteret som blant annet er mye brukt til leirvirksomhet.

Jeg håper jeg aldri kommer til å glemme hvor rørende det var å sitte under samtalen med henne og se på den nydelige veggen i matsalen som var prydet med et bilde av et steinkors på det nærliggende fjellet Teigen hvor grunneieren hadde fått skrevet inn «For deg» på korset.

I mars gikk turen til Trondheim. Også her var det tett mellom høydepunktene. Jeg vil trekke frem to.

Det første er møtet med pastor Jann Even Andresen og studentpastor Isak Gilde. Andresen fyller snart 60 år, og var særlig opptatt av hvordan hans generasjon kunne bidra til at neste generasjon ville ta åndelig ansvar.

Isak Gilde fortalte om hvordan studentene etter hele dager med undervisning på skjerm var kraftig mettet med digitale møter.

Gilde hadde også en vakker beskrivelse av pastorrollen: «Ofte er det viktigste å gi folk noen å gråte med, noen å prate med, og å følge dem i de prosessene de er i. En pastor skal ikke alltid være en ordbok.»

Før vi forlot trønderhovedstaden møtte vi også ekteparet Rebekka og Ariel Lund. De kunne fint ha blitt værende i den behagelige og trygge tilværelsen i hennes hjembygd Konsmo litt nord for Kristiansand.

I stedet flyttet de til Trondheim, en by ingen av dem hadde noen tilknytning til, for å starte pinsemenighet der. En slik dedikasjon er dypt beundringsverdig.

Samme dag møtte jeg også biskop Herborg Finnset i Nidaros.

Det ble en inspirerende og tankevekkende samtale om gudstro i Trøndelag, og ikke minst var det gripende å høre henne fortelle om opplevelsen av å gå forbi Nidarosdomen en dag i fjor da smitteverntiltakene var på sitt strengeste.

Hun konstaterte at ikke på 900 år hadde denne kirken vært stengt så lenge som den hadde vært da. 900 år.

Det gir noen perspektiver både om hvor ekstraordinær situasjonen var der og da, men også over hvor dype røtter den kristne tro har her i landet.

Den siste av disse oppdagelsesreisene gikk i denne omgang til Hedmark.

Der møtte vi blant andre rektor Geir Byberg på Hedmarktoppen folkehøgskole, som hvert år har langt flere søkere enn de har plass til og som på en rekke ulike måter arbeider for å gi elevene en god ballast i livet hvor den kristne troen er en helt naturlig og sentral bestanddel.

På Café Uno i Hamar sentrum møtte vi også pastor Eirik Austeng, ungdomsleder Anders Myklebust og unge voksne-leder Esther Krause i Hamar frikirke.

Vi fikk en veldig spennende prat om mentoring, som er et særlig satsingsområde hos dem, og i det hele tatt om hvordan en forankret kristen tro kan komme konkret til uttrykk i vår kontekst.

Minneverdig var det også å besøke bispegården og få en god prat med biskop Solveig Fiske. Tradisjonelt har Hamar vært regnet som et bispedømme hvor den teologiske avstanden til lavkirkelighet og frikirkeliget oppleves stor, og for mange er det nok fortsatt slik.

Men også hos Fiske fikk jeg bekreftet det som etter hvert har blitt et tydelig inntrykk, nemlig at biskoper i Den norske kirke har et overblikk og en evne til iakttakelse som overgår den man finner hos de fleste andre kristenledere.

Så må jeg til slutt også nevne det som ble et høydepunkt like før sommerferien, nemlig tildelingen av Dagens hederspris.

Her er det frivillig engasjement på grasroten vi særlig ser etter, og begge årets vinnere innfridde til de grader.

Kari Ljønes Valland i Norheimsund litt øst for Bergen har i år etter år stilt opp for andre og vært en slik hverdagshelt som alle kunne trenge å ha rundt seg.

Alt fra å vaske til å kjøre folk til frisør eller tannlege, eller å lese høyt for eldre.

I Harstad ble Ernst Selvik oppriktig overrasket over hederen han ble tildelt etter nærmere 50 års innsats, tilsvarende 13-14 årsverk uten lønn, både på leirstedet Rivermont og i Harstad baptistmenighet.

Det er vanskelig å ta innover seg hvor stor denne dugnadsinnsatsen faktisk er. Og det var rørende å se hvordan Selvik lavmælt, men tydelig, rakte takken oppover til Ham som har gitt oss alle våre dager, og som møter oss med nåde.

Det er et stort privilegium å få treffe noen av de mange ildsjelene rundt i Kristen-Norge.

Det er et stort privilegium å få treffe noen av de mange ildsjelene rundt i Kristen-Norge. Dette er mennesker som lar sitt kristne sinnelag få høyst konkrete og uegennyttige uttrykk, ofte med stor og langvarig frivillig innsats.

Når vi får møte slike mennesker er det særlig flott å være journalist.