De eldre fortjener at vi bruker stemmen vår
Jeg så på Debatten på NRK forrige uke om å være gammel, og bo på institusjon i verdens rikeste land:
At vi ikke råd til å ta vare på våre eldre på en verdig og god måte. At vi ikke har råd til å servere appetittvekkende og nok mat, handler ikke om økonomi, det handler om kultur og holdninger. At vi ikke har ressurser til å gå tur med de som bor på institusjon, eller ansette aktivitører og kulturarbeidere i institusjonene handler heller ikke om økonomi.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For å forstå hvorfor Norge er et av de beste landene å bli født i, må vi ta inn over oss at det var generasjonen født på 50 og 60- tallet som formet dagens samfunn. Det er de eldre vi skal takke. Takke for skolene, sykehusene, barnehagene- ja til og med velferdssamfunnet. Det aller minste vi kan gi dem, som takk for innsatsen, er en verdig eldreomsorg. Slik er det ikke i dag.
Forrige måned var jeg på besøk hos min tidligere nabo, som er en eldre dame født på 50-tallet. «Jeg har ikke pratet med noen på fire dager. Jeg er så ensom» fortalte hun før tårene trillet. Er det slik vi skal behandle våre eldre?
Når jeg som en ung mann har norskpakistanske venner som bor i samme husholdning med sine besteforeldre, og ser hvor lykkelige de er, så blir jeg knust av å høre min tidligere nabo gråte som følge av ensomheten. Knust over kontrastene jeg ser.
Nå må vi pårørende og andre bråke litt, slamre i dørene og banne i kirka, om vi må.
Nå må vi pårørende og andre bråke litt, slamre i dørene og banne i kirka, om vi må. Vi trenger tydelige og aktive pårørende, de gamle fortjener at vi bruker stemmen vår.
For deres skyld!
