Dåpen – et sakrament for hele livet

Dåpen forener og splitter. På den ene siden er dåp noe kristne har felles. De fleste kristne praktiserer dåp, og forstår den som en viktig del av sin identitet. På den annen side er ulik dåpsforståelse og dåpspraksis en stadig kilde til splittelse og uenighet. Særlig har hva som er det riktige tidspunktet for dåp, vært et omdiskutert spørsmål. Er det rett å døpe små barn, eller må en selv være i stand til å bekjenne sin tro før en kan bli døpt?

Uenighet om dåpstidspunkt er ikke noe nytt fenomen. Også i oldkirken var det ulike meninger om dette spørsmålet. Mens noen forsvarte barnedåpen, mente andre det var best å vente med å døpe. Noen gikk til og med så langt at de ventet helt til dødsleiet, slik at de kunne gå ut av dette livet så rene som mulig. Etter hvert ble imidlertid den rådende praksis at kristne foreldre døpte sine barn kort tid etter fødselen. Fra reformasjonstiden ble imidlertid denne praksis utfordret av baptister og andre som mente man bare kunne døpes på sin egen bekjennelse.

Også i det norske samfunnet har de fleste tradisjonelt blitt døpt som barn. I de senere årene har dåpstallene vist en nedadgående tendens. Å døpe barnet sitt, er ikke lenger noe «alle» gjør. Det henger naturligvis sammen med at det norske samfunnet har blitt mer religiøst og livssynsmessig mangfoldig. Men også blant medlemmene i Den norske kirke er barnedåp ikke lenger like selvfølgelig. Mange tenker at det er best å la barnet selv velge om det vil bli døpt når det blir større. Selv om de ikke er blitt baptister, likner tankegangen: Dåp er ikke noe andre skal bestemme for deg, men et uttrykk for et selvstendig valg. Som en konsekvens av at færre døper, blir det stadig flere som ikke er døpt. En annen konsekvens er at stadig flere ungdom og voksne blir døpt i Den norske kirke.