Dansk språk forvirret i 70 år ungdommens bibellesning

Kanskje ville noen mødre ha vært bedre enn biskoper og professorer til å skjønne hvordan ungdommen reagerte på de danske formene?

Jeg hadde lenge sett fram til å lese boken «Bibelen. Boken som formet vår kultur» av Dag Kullerud, utgitt på Verbum Forlag, i anledning Bibelselskapets 200-årsjubileum.

Det ble en flott opplevelse i en bok der det var mye solid kunnskap. Som forlaget skriver er det ikke først og frem en bok om Bibelselskapet, men om Bibelen i Norge. Det vil si man godt kan si det er en kirkehistorie og en samfunnshistorie. Men jeg synes nok denne delen kunne ha vært begrenset.

Opprøret i Kautokeino i 1852 fortjener omtale siden en av de dødsdømte ble benådet og ble bibeloversettelser, mens en av dem som bidro til at situasjonen kom ut av kontroll selv var oversetter av Bibelen til samisk. Men beretningen burde ha vært forkortet. Da kunne man ha fått med mer om nettopp Bibelens betydning for enkeltmennesker.

Kullerud nevner Handelsreisende kristelige forening, som la ut bibler på de 20.000 hotellværelsene i Norge på 1930-tallet og trykte i gullskrift hotellets navn og værelsesnummer på forsiden av biblene. «Den som leter i dette historiske materialet, vil finne ‹oppbyggende› fortellinger om hvordan Guds ord har talt til gjesten på hotellrommet.»

Det er uten tvil mange slike historier. Skulle gjerne ha sett noen av dem gjengitt i boken. Ellers kunne Norsk Gideon Bibelmisjon, som i dag er navnet på Handelsesreisendes kristelige forening, godt ha vært nevnt i forbindelse med deres fortsatte arbeid med omfattende bibelutdeling også til skoleelever.

Dag Kullerud kjenner norsk kirkeliv svært godt. Han er tidligere kommentator i Aftenposten og Dagbladet. Noen vil kanskje mene at hans ståsted og syn skinner litt for tydelig igjennom. Jo, det gjør nok det, men kan jo justere litt selv etter som man leser.

Når det kom ulike forslag fra teologisk konservative komiteer og enkeltpersoner og disse ble møtt med sterk kritikk fra liberalt hold, gjengir Kullerud gjerne det. Men jeg synes han er for dårlig til å gjengi kritikk som liberale teologer ble møtt med.

I 1997 sa gjeldende kirkemøtevedtak at prester i partnerskap ikke kunne ansettes i Den norske kirke. Men biskop Rosemarie Köhn brøt med vedtak hun selv hadde vært med på både i kirkemøtet og i bispemøter da hun lot Siri Sunde få tilbake stillingen som kapellan. Biskop Gunnar Stålsett fulgte etter med en tilsvarende tilsetting.

Begge fikk kraftig kritikk, men det har ikke Kullerud tatt med selv om den kritikken som ble Stålsett til del uten tvil er den sterkeste som noen biskop har fått av kolleger. Flere biskoper karakteriserte han som «illojal», mens daværende kirkerådsleder karakteriserte hans opptreden som «ukollegialt».

Det er interessant å lese om det engasjement Det Norske Samlaget og Studentmållaget viste for å få Bibelen på landsmål (nynorsk).

Mens et sitat som Kullerud gjengir fra professor Åge Holter sier noe mindre bra: «Det som forundrer mest av alt, er at så mange av Bibelselskapets menn ikke hadde syn for den misjonerende oppgaven, at Bibelen på landsmål kunne nå flere enn før. Selv ikke i Sentralkomiteen finner vi misjonsmotivet blant de argumenter som skulle overbevise stiftskomiteene.»

Kullerud nevner radio- og tv-gudstjenestene. Det er det grunn til fordi de formidler Guds ord.

Selv om jeg er litt inhabil, skulle jeg gjerne ha sett at også avisandaktene hadde blitt nevnt. Jeg har ikke noen oversikt, men min erfaring fra Kristelig Pressekontor (KPK), et kontor vedtatt opprettet så tidlig som på Geilo-møtet i 1914 og i virksomhet et halvt år senere, var at nesten alle dagsaviser og ukeaviser hadde en andakt.

Andakten tok vanligvis utgangspunkt i søndagens prekentekst. La meg også nevne at Høyres pressekontor i mange år sendte daglige miniandakter til en rekke aviser. Da pressekontoret gikk inn, fikk Bibelselskapet spørsmål om å overta, men fant å måtte si nei.

Da tok en avis, Valdres, kontakt med KPK på lille julaften og vi sa umiddelbart ja og sendte ut andakter i løpet av romjula til abonnentene. En oversikt fra vel ti år siden viste at skulle man ha klippet ut alle disse miniandaktene fra de aviser som trykte dem i løpet av ett år, ville det bli nærmere 100 millioner utklipp.

I 2014 hadde jeg på trykk et lite avisinnlegg, der jeg håpet at man i boken om Bibelselskapets jubileum ville få belyst hvorfor det gikk flere tiår før vi i 1978 fikk hele Bibelen på et språk som var mest mulig i samsvar med norsk skrivemåte, den rettskrivning som elevene lærer i skolen.

Jeg nevnte at former som «I» og «eder» forvirret mange. Det merket vi som jobbet med ungdom i kristelige sammenhenger. Jeg skrev at jeg husket en gutt som skulle lese noen vers og spurte om «I» skulle uttales som i engelsk språk.

(Hørte nettopp at i en annen sammenheng lurte en gutt på om «eder» hadde sammenheng med forbannelse.) Forhåpentligvis er det mulig å finne ut noe om hva disse fremmede og gammeldagse formuleringene gjorde med unge menneskers forhold til Bibelen, antydet jeg i innlegget.

Det gleder meg å se at Kullerud så spørsmålet som «relevant» og gir et uttømmende svar, selv om han sier det ikke uten videre er lett å gi et svar.

Han nevner en rekke forhold, som Andre verdenskrig, forskning med nye opplysninger om bibelmanuskripter, og at det tydeligvis gikk med mye tid til diskusjoner om oversettelse av enkeltord og hvilken språkform de skulle få. Vaklende prioritering og lite effektiv organisering er andre forklaringer han nevner.

Hva bruken av danske pronomen betydde for ungdommens forhold til Bibelen, svarer Kullerud ikke på, og det har jeg stor forståelse for. Det ville kreve en egen undersøkelse. Men at det har hatt negativ betydning for deres lesning og oppfatning av Bibelen, er jeg svært sikker på.

Ellers burde jo de danske pronomenformene ha vært luket ut lenge før 1930-oversettelsen, fordi allerede i 1907 ble de danske pronomenene erstattet med norske «De» og «dere» i norsk rettskriving. Jeg synes det er ganske tragisk at vi skulle utgi norske bibler på bokmål i 70 år med så mange sentrale ord på dansk.

Kullerud skriver at det var få kvinner med i Bibelselskapets ledelse. Kanskje ville noen mødre ha vært bedre enn biskoper og professorer til å skjønne hvordan ungdommen reagerte på de danske formene?

Dessuten: Valget av illustrasjoner i sort-hvitt falt ikke i min smak når man vet hvor mange flotte bilder av bibler som finnes, se Wikipedia.

Frikirkesamfunnene er lite omtalt, selv om de i dag er med i Bibelselskapet. Jeg skjønner det måtte settes begrensinger. Kanskje burde vi få en bok nummer to der frikirkesamfunnene og Bibelen er tema.