Da meningen ble religion

Det sies at vår tid er preget av frihet. Vi kan mene hva vi vil, tro hva vi vil og uttrykke det hvor vi vil. Men i denne grenseløse friheten har vi mistet evnen til å tenke uten å mene. Analysen er erstattet av følelsen, observasjonen av tolkningen, og den tause refleksjonen av den umiddelbare reaksjonen. 

I dag skrives det ikke for å forstå, men for å markere. En kronikk er sjelden en undersøkelse av virkeligheten, men en proklamasjon av moralsk identitet. Vi skriver ikke for å spørre hvordan verden henger sammen, men for å bekrefte hvor vi selv står i den. Det er ikke lenger sannheten som søker lys, men individet som søker bekreftelse. Og jo tydeligere man føler, jo mer rett får man – i alle fall i kommentarfeltet. 

For å forstå hvordan vi havnet her, må vi tilbake til 1960-tallet – tiden da friheten ble frigjort fra sitt ansvar. Blomsterbarna drømte om en ny verden, løsrevet fra autoriteter, grenser og skyld. Det var en vakker drøm, men også en farlig illusjon: at mennesket kan være fritt uten forpliktelse, og lykkelig uten retning.