TORP: Og siden Torp (til høyre) ikke tok instruksjon, begynte en nokså sjofel prosess for å presse ham ut og Gerhardsen tilbake, skriver Nils-Petter Enstad. Bildet er fra statsministerskiftet i 1951.
NTB Scanpix
Da Gerhardsen var uthvilt
Behandlingen av Oscar Torp er en skamplett som alltid vil klebe ved Einar Gerhardsens minne. For andre gang hadde han presset Torp ut av en stilling i det politiske liv.
Torsdag 22. januar er det 60 år siden et uverdig, politisk spill fikk sin avslutning. Da overtok Einar Gerhardsen som statsminister igjen, etter at Oscar Torp hadde hatt denne stillingen siden høsten 1951. De to hovedpersonene i dette drama har fått svært ulike posisjoner i den historiske og politiske hukommelse. Einar Gerhardsen er fremdeles et ikon for mange; Oscar Torp er og blir en skygge. Dette til tross for at Torp faktisk var formann i Arbeiderpartiet like lenge som Gerhardsen, og var også statsråd i mange år. Hadde ikke krigen kommet og regjeringen Nygaardsvold – der Torp var forsvarsminister – reist til London, ville han uten tvil ha blitt statsminister tidlig på 1940-tallet.
Da regjeringen Nygaardsvold kom tilbake i mai 1945, måtte partiformann Torp avfinne seg med at hans nestformann hadde overtatt hans plass, hans funksjon og hans klubbe, og ikke hadde til hensikt å gi fra seg noen av delene. Dermed ble det også han som dannet den nye regjeringen.
I 1951 bestemte Einar Gerhardsen seg for å gå av som statsminister. Han pekte selv ut sin etterfølger. Deretter informerte han kongen, partiet, regjeringen og Stortinget, og overlot taburetten til Oscar Torp. Begrunnelsen var at han var «trett». Men han fortsatte som partiformann, lot seg velge til gruppeleder i Stortinget og overtok dessuten Torps stilling som stortingspresident, til tross for at han på dette tidspunkt ikke hadde én dags erfaring som stortingsrepresentant. Man kan saktens spørre seg: Hvor sliten går det an å bli?
