Bosnjakene og borgerkrigene

Borgerkrigen i Bosnia på 1990-tallet var på sett og vis en fortsettelse av borgerkrigen som fant sted i Jugoslavia under Andre verdenskrig.

11. juli 2015 skal det markeres at det er 20 år siden Srebrenica-massakren, da serbiske militærstyrker drepte over 8.000 bosnjaker. Totalt mistet cirka 100.000 mennesker livet under borgerkrigen i Bosnia og Hercegovina som varte fra 1992 til 1995. Hardest gikk det ut over de muslimske bosnjakene med 64.000–68.000 krigsofre. (De ortodokse serberne hadde 22.000–24.000 krigsofre, mens de katolske kroatene hadde 7.000–8.000.) Bosnjakene hadde dessuten de klart største sivile tapene: Omtrent 83 prosent av alle sivile dødsfall i Bosnia var bosnjakiske.

LES: Får medalje for heltemot på frigjøringsdagen

Da de jugoslaviske kommunistene i 1990 mistet makten, fikk kroatene og serberne glødende nasjonaliser til ledere, hvis mål var henholdsvis et etnisk rent Stor-Kroatia og et etnisk rent Stor-Serbia. Bosnjakene derimot ønsket at Bosnia skulle bli en selvstendig stat.

Borgerkrigen i Bosnia på 1990-tallet var på sett og vis en fortsettelse av borgerkrigen som fant sted i Jugoslavia under Andre verdenskrig. For å forstå den siste krigen i Bosnia, er det derfor viktig å ha kunnskap om det som fant sted der under Andre verdenskrig.

Andre verdenskrig i Jugoslavia var både en angrepskrig og en borgerkrig. Tyskland angrep Jugoslavia i april 1941, okkuperte landet og delte det opp i tysk- og italiensk-styrte soner. Bosnia ble en del av det nazistiske lydriket Den uavhengige staten Kroatia (NDH), hvor den nasjonalistiske Ustasja-bevegelsen fikk regjere. Målet deres var en etnisk ren kroatisk stat, noe som gikk hardt ut over jødene, sigøynerne og serberne: antall jøder på NDHs territorium ble redusert fra 40.000 til 9.000 (i Bosnia alene døde 12.000 av en samlet jødisk befolkning på 14.000); antall drepte sigøynere er omdiskutert, det kan ha vært mellom 15.000 og 30.000; cirka 322.000 serbere av NDHs serbiske befolkning på 1,9 millioner ble tatt av dage. (I hele Jugoslavia mistet omtrent en halv million serbere livet.) Selv tyskerne ble sjokkert over ustasjaenes bestialitet.

LES OGSÅ: Rekordmange søkte og fikk asyl i Sverige i fjor

To motstandsbevegelser, tsjetnikene og partisanene, kjempet mot hverandre. Mens ustasjaenes mål var et etnisk rent Stor-Kroatia, sloss tsjetnikene for et etnisk rent Stor-Serbia. (Selve Serbia var styrt av en nazistisk marionettregjering.) Ustasjaene hatet serberne, og tsjetnikene hatet kroatene. Samtidig hatet både de fascistiske ustasjaene og de rojalistiske tsjetnikene Titos kommunistiske partisaner. Tsjetnikene samarbeidet sågar med de tysk-italienske okkupantene i operasjoner mot partisanene. De allierte støttet lenge tsjetnikene, men bevegelsens åpenbare samarbeid med tyskerne, gjorde at partisanene ble favorisert.

Situasjonen for bosnjakene var svært vanskelig og kaotisk. For dem handlet Andre verdenskrig først og fremst om selvforsvar. Noen sluttet seg til ustasjaene, andre til tsjetnikene, noen sloss for tyskerne, men mange gikk etter hvert inn i partisan-bevegelsen. Bosnjakene ønsket at den jugoslaviske (sydslaviske) staten skulle bestå – med autonomi for Bosnia.

Bosnjakene ble av ustasjaene omtalt som «Kroatias blomst». Ustasjaene anså dem for å være kroatiske muslimer (slik tsjetnikene anså dem for å være serbiske muslimer), og ønsket deres støtte. Imidlertid erfarte bosnjakene raskt at deres rettigheter ble krenket og at bosnisk autonomi var uaktuelt. De protesterte dessuten mot Ustasja-regimets behandling av jødene, sigøynerne og serberne. Av de 2.500 Ustasja-medlemmene i Bosnias hovedstad Sarajevo, var 131 bosnjaker.

Tsjetnikenes forhold til bosnjakene var motsetningsfullt – samtidig som de ofte stod bak massakrer på bosnjakene, samarbeidet de med dem gjennom hele krigen – men målet var det samme: et Stor-Serbia. To av de verste massakrene fant sted i byene Foca og Cajnice i Øst-Bosnia og Pljevlja i Montenegro, der over 2.000 bosnjaker ble massakrert i august 1942, og over 9.000 i februar 1943. 4.000 bosnjaker var tsjetniker og de utgjorde ved utgangen av 1943 åtte prosent av tsjetnik-styrkene.

Bosnjakene opprettet egne forsvarsstyrker for å stå imot overgrep. De bad i 1943 Tyskland om hjelp, som svarte med å opprette en egen bosnjakisk Waffen-SS-divisjon ved navn «Handzar» («Krumsabel»). 21.000 bosnjaker sluttet seg til divisjonen. Etter opplæring i Tyskland og Frankrike, reiste de tilbake til Bosnia og hevnet seg på serberne ved å begå hundrevis, kanskje tusenvis, av drap.

Et stort antall bosnjaker sluttet seg etter hvert til den flernasjonale partisan-bevegelsen: bosnjakene utgjorde 23 prosent av partisanene i Bosnia (serberne utgjorde 64,1 prosent, kroatene 8,8 prosent.). Blant partisanene hadde ikke nasjonal tilhørighet noe å si. (Partisanenes leder, Tito, var selv av blandet ekteskap: faren var kroat, mens moren var slovener.) Sannsynligheten var dessuten stor for at det innen en kommunistisk jugoslavisk stat ville kunne opprettes en egen bosnisk-hercegovinsk republikk.

Cirka 75.000 bosnjaker døde under Andre verdenskrig, 8,1 prosent av den bosnjakiske befolkningen. Det totale antall krigsofre i Jugoslavia var omlag en million. De fleste var jugoslaver drept av andre jugoslaver.

Partisanene vant krigen og Tito ble Jugoslavias president. Bosnia fikk republikkstatus. Under slagordet «Brorskap og enhet» ble det forsøkt å bryte ned de nasjonale motsetningene og skape en egen jugoslavisk nasjonal identitet. Fire tiår senere blusset imidlertid motsetningene opp igjen for fullt, og på 1990-tallet brøt det ut fire nye borgerkriger: krigen i Kroatia (1991–95), krigen i Bosnia og krigen i Kosovo (1998–99).

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen