Daniel (10) spiller opp til fredsfest

I en stue på Nesttun i Bergen sitter Daniel Aarvik, Kristin Aarvik og Håkon Helland og stemmer instrumentene sine, to celloer og en fiolin. Det er siste øving før fredsfesten i ettermiddag.

Dagen har skrevet om Daniel tidligere på grunn av hans store interesse for den hollandske evangelisten Corrie ten Boom som satt i konsentrasjonsleiren Ravensbrück under krigen.

– Det begynte med Corrie ten Boom. Nå er det krigen som er tema, smiler moren hans, Kristin.

Les også: Hekta på Corrie ten Boom

Mobildekning

I påsken, da de to var på Hardangervidden og snakket om Holocaust og konsentrasjonsleirene, kom Daniel på at han måtte ha en markering på 8. mai.

– Jeg spurte mamma om det var greit, og et kvarter etter lette jeg etter mobildekning, smiler han.

Han ringte mormoren, morfaren og bestemoren og spurte dem om å bidra. Håkon og Tordis klarte han ikke å få tak i.

– Mobilen stod på «silent» smiler Håkon.

Men de to gode vennene til Daniel ville selvfølgelig også stille opp, ikke bare med minner fra krigen, men også med musikk. Håkon var tidligere med i Fana kammerorkester og har skrevet en god del stykker for kor og orkester selv.

– Daniel sa at vi kan spille de stykkene som han har i lekse. Da spiller han melodien og jeg lager fiolinstemme og andrestemme for cello. Vi er en trio, blunker Håkon.

Fast telegrafist

90-åringen husker godt krigen.

– Fra midten av januar i 1945 ble jeg arrestert og var i ulike fengsler før jeg havnet i Møllergata 19.

Møllergata 19 var den folkelige betegnelsen på hovedpolitistasjonen i Oslo.

På en bordplate i cellen hadde noen risset inn morsealfabetet, så Håkon lærte det, og ble utnevnt til «fast telegrafist». Den pensjonerte rektoren forteller at han pleide å ligge med øret inntil murveggen for å ha kontakt med fangene i nabocellen. Han holdt også kontakt med cellen under.

– I første etasjen fikk de mulighet til å lese aviser, så vi fikk litt nyheter og pratet om løst og fast, sier han.

Tordenvær

Kona hans, Tordis, husker godt dagen hun fikk beskjed om at krigen var begynt. Moren hennes trodde først det var tordenvær, men så forstod hun det:

– Tordis, det er krig, sa hun til datteren.

Da den unge jenta kikket gjennom vinduet stod det tyskere med geværer på alle hjørner.

– Det var nifst.

Men Tordis har også et annet minne. Tyskerne hadde en mistanke til faren hennes som var maskinist i Hardanger og Sunnhordlandske dampskipsselskap. I forbindelse med en husundersøkelse oppdaget to tyske soldater at det lå fioliner på pianoet.

– Da glemte de hvem de var, og ærendet de var i, og tok hver sin fiolin og spilte så nydelig, husker hun.

Da tyskerne kom på hvorfor de var kommet, lette de i skap og skuffer, men fant ingenting.

Krigsmat

Daniel har planlagt at dagens fest på Storetveit skole skal begynne 17.30.

– De som har foredrag og de som skal levere kaker, må komme 17.15, presiserer han.

Tiåringen har satt slekt og venner av familien i sving med baking. Han skynder seg å legge til at også han og moren skal bake.

– Vi skal ha krigsmat også, skyter Håkon inn.

Moren til Daniel forklarer at valget stod mellom «danskesuppe» og «svenskesuppe», men at siden førstnevnte bare er «en tynn havresuppe med kokt vann» syntes Daniel at det fristet mer med svenskesuppen som skal inneholde poteter, erter og litt kjøtt.

– Det var krisemat under krigen og reddet det norske folk, forklarer den historieinteresserte gutten.

Daniel understreker at det blir en krigsdel og en frigjøringsdel i programmet.

– I frigjøringsdelen skal vi spise kakene.

Fem fulle av fakta

I dag skal Daniel også ha en power point-presentasjon for klassen sin.

– Jeg skal snakke om kongefamilien og hvor de dro, om hvordan jødene hadde det i Norge, hvordan de ble ført til Auschwitz, også forteller jeg om tvangsevakuering fra Finnmark, sier han ivrig.

Til det trenger han ni power point-bilder:

– Jeg tror det er fem lysbilder fulle av fakta, en med overskrift, en med to setninger på, en med kilder og den siste er med «takk for meg», forklarer han.

Ville på gudstjeneste

Daniel har kjent Tordis og Håkon i litt over ett år. Den musikalske gutten, som synger i guttekoret i Fridalen, ville på en gudstjeneste også, og møtte opp i Birkeland kirke sammen med en jevngammel venninne. De to havnet på samme kirkebenk som ekteparet Helland. Nå er han hos det eldre ekteparet så godt som hver tirsdag etter koret.

– Da kommer han her, spiser middag og gjør lekser, forteller Tordis, som var formingslærer før hun ble pensjonist.

– Etterpå spiser vi sjokolade og har et tema vi snakker om spesielt. Noen ganger har jeg intervjuet Håkon om krigen, meddeler Daniel. Tordis ber ham hente broderiet som han har laget til Håkon.

– Han er lommekjent her, smiler hun.

Daniel kommer tilbake og viser frem gaven: «8. mai 1945» står det med grønne broderte bokstaver, og FRED med store gule bokstaver.

– Ja, vi elsker

Det er på tide å finpusse musikkinnslagene til festen.

– Ok. En, to, sier Daniel, og gjør seg klar til å starte.

– Ikke så fort, Daniel, instruerer moren hans, og gir seg til å telle litt saktere.

Så er de i gang, og snart tryller et bittelite strykeorkester frem tonene til «Ja vi elsker» i en stue i Bergen.

Les også Tarjei Giljes kommentar: «No er det i Noreg atter dag»