Bør moralen bli mer infernalsk?

Som fan av mange tegneserier, kom jeg tidlig ut av skapet som donaldist, eller rettere sagt barksist etter den store tegneren Carl Barks. Og når jeg brenner for noe, merkes det, også i familieselskapene.

Har man først fått et stempel, er det vanskelig å bli kvitt. Det ble ikke lettere da Barks etter mange år som pensjonist laget en ny fortelling.

Jeg var innom Narvesen og bladde nysgjerrig på vei til toget. Hvem andre møter jeg, en mann i tredveårene, enn et søskenbarn?

Som kristen opplever jeg andre stempler. Jeg har vært aktiv kirkegjenger siden 70-tallet og har til gode å høre en preken om sex eller som truer med helvete.

Men når jeg snakker med folk som ikke er kristne, er det tydelig at noen har motsatt inntrykk. Hvis det er noe jeg får høre at kristne er opptatt av, så er det sex - og å fordømme dem som ikke oppfører seg.

Vi snakker knapt om annet enn hva folk gjør under dynene, enten de nå bruker dyne eller ei.

Dette viser at kristnes moral er helt … middelaldersk.

Det er mange måter å svare på dette, og noe av kritikken kan jo treffe – kanskje særlig blant eldre.

Jeg har likevel erfart at samtalen kan bli bedre av forsiktig å spørre hvor man har dette fra. Personlige erfaringer? Møte med en konfirmasjonsprest? Noe man har lest? Noe «alle vet», så det er rart å protestere?

Og så var det som så ofte dette med middelalderen. Det er nok ikke dit de fleste går for å lære om sex. Tar vi likevel mot til oss, er det mye å se på, fra teologi til ridderromaner.

Selv liker jeg å nevne det største verket av dem alle, Dantes Guddommelige komedie fra 1300-tallet.

Nå er det ikke lurt å trekke inn alle fargerike beskrivelser i første del som foregår i Inferno, hvis man er ønsker å dempe inntrykket av at kristne er for opptatte av fortapelsen.

Men det er greit å forklare at Dantes dypt etiske og høyst metaforiske verk er knyttet til en tradisjon for å gradere synder, laster og ugjerninger. Ikke fordi noen blir frelst bare de ikke gjør de verste syndene, men fordi samfunn og relasjoner formes av hvordan vi lever.

Dermed deler Dante Inferno inn i områder reservert for ulike synder, til sammen ni sirkler eller kretser.

Når han beveger seg nedover disse, ser han at de blir verre og verre jo nærmere man kommer Satan som er forvist til det verste stedet av alle, sentrum av universet, midt i jordkloden.

Hva regner Dante for 800 år siden som den verste synden?

Nederst og innerst plasserer han svikerne: de som svikter sine venner, sin familie, sine gjester og sitt land, fra brodermordere til forrædere.

Svikere fra Kain til Judas er fanget for evig i en frossen sjø av is. Nest nederst kommer bedragerne, de som forfalsker, fører vill, smigrer eller sår splid, gir onde råd eller stjeler.

Han nøler ikke med å skildre korrupte politikere, de som tjener penger på kirkelige tjenester, hyklere, selgere av spådomskunster, astrologer og falske profeter.

I grøftene de ikke kommer opp av, er alle relasjoner gått i oppløsning eller fordreid, private som offentlige.

Hvor havner så de som ikke kan styre sin seksuelle appetitt, sine kjødelige lyster? I sin mangel på trofasthet kastes de frem og tilbake i voldsomme vinder uten anker, hvile eller retning – nesten helt øverst i Inferno.

Flyktige appetitter har seiret over fornuften, og det er ingen faste holdepunkter igjen.

Sagt forsiktig, så man i middelalderen ikke seksuelle synder som de verste.

Dante er opptatt av hva som skaper gode liv og gode samfunn. Han snakker om forholdet mellom stat og individ, om kirke og fyrster, om gjestfrihet og vennskap, relasjoner og gavmildhet.

Han går hardt ut mot maktglade og manipulerende paver og politikere. Det viktigste er tillit og trofasthet, det verste er svik og bedrag.

Nå er ikke Dante kristen dogmatikk eller bibelutlegging på bedehuset. Men bredden i hans etiske bilde viser at inntrykket mange har av hva som har vært «de kristnes fokus», er feil.

Dette betyr ikke at sex og samliv aldri bør være i fokus. De er en del av livet og kristen tro handler om livet – også her og nå. Men livet handler om langt mer enn sex.

Gode samfunn skapes av tillit og relasjoner. De handler om å bygge broer, ikke kikke under dyner.

Samtidig handler også svik om mange forhold. Foreldre kan svikte sine barn ved manglende trofasthet overfor hverandre. Samfunn svikes – og svikter – uten gode relasjoner mellom borgere og grupper av borgere.

Kanskje skyldes inntrykket av at kirken er så opptatt av sex, at så mange andre av oss er det? Skammer jeg meg litt – eller mye – over mine appetitter, er det lett å rette fingeren vekk fra meg selv.

Skamfølelsen kan da bare skyldes moralister, og hvem er mer av det enn kristne?

Det er lett å karikere, selv om ikke alle klarer å lage gode tegneserier. Men skal vi lage gode liv, må vi løfte blikket over dynene.

Det er ikke kirkens ansvar hvis jeg føler dårlig samvittighet for å ha sveket noen, enten det er med tanker, ord eller gjerninger – handler om sex eller penger, samliv eller jobb.

Kirkens ansvar er å peke på at det finnes tilgivelse, nettopp fordi det er galt å svikte, uansett hvor jeg svikter.